Mia kunne kjenne basslyden vibrere gjennom gulvet og opp i kroppen. Blånoten var akkurat slik hun husket det – mørke trevegger, dempet lys fra messinglamper og den tette, varme atmosfæren som bare en fullsatt jazzklubb kunne skape. Hun var trettiseks nå, ti år siden hun sist hadde vært her. Ti år siden hun hadde sett ham.

Hun tok en slurk av gin-tonicen og lot blikket gli over scenen hvor kvartetten spilte en langsom, melankolsk versjon av «My Funny Valentine». Saksofonspilleren lukket øynene mens han lot tonene flyte ut i rommet, og Mia kjente noe løsne i brystet. Det var derfor hun hadde kommet tilbake til Oslo. Ikke bare for den nye stillingen, men for å finne noe av det hun hadde mistet.

«Mia? Mia Sørensen?»

Ti år. Det var så lenge siden hun hadde hørt den stemmen. Hun snudde seg langsomt, og der sto Anders ved bardisken, eldre, mer maskulin, men med det samme skeive smilet hun en gang hadde elsket.

«Anders.» Navnet kom ut som en pustet konstatering. Han var kledd i mørk skjorte med oppbrettede ermer som viste underarmer hun kjente konturene av selv etter all denne tiden. Håret var kortere, mer grått ved tinnene, men øynene – de mørkeblå øynene – var akkurat like intense.

«Jeg trodde ikke… jeg visste ikke at du var tilbake i byen.» Han kom nærmere, og hun kunne kjenne den velkjente duften av ham – noe med sandel og tobakk, selv om han aldri hadde røykt.

«Kom tilbake for to uker siden,» sa hun, og merket at stemmen var fastere enn hun hadde forventet. «Ny jobb. Ny start.»

«Alene?»

Spørsmålet hang mellom dem sammen med røyken fra scenelysene. «Alene,» bekreftet hun, og så hvordan noe skiftet i ansiktet hans. «Du?»

«Skilt for et år siden. Ingen barn.» Han bestilte en whisky, og da bartenderen skjenket opp, la Mia merke til at han ikke hadde ring på fingeren lenger. «Kan jeg…?» Han pekte på stolen ved siden av henne.

De snakket gjennom to sett, tre drinker. Om alt og ingenting. Om karrierer og feilvalgene som hadde ført dem til forskjellige byer, forskjellige liv. Men under overflaten, i måten han så på henne, i hvordan fingrene hans strøk over glasset, lå noe uforløst. Noe som aldri hadde fått sin avslutning.

«Husker du siste kvelden vår?» spurte han til slutt, stemmen lavere nå, mer intim under tonene av en blueslåt. «Her. På dette stedet.»

Hvordan kunne hun glemme? De hadde vært tjueseks, fulle av planer og drømmer som pekte i hver sin retning. Han skulle til New York for MBA-en sin. Hun hadde fått drømmejobben i Bergen. De hadde danset til akkurat denne typen musikk, holdt hverandre tett, og visst at det var slutten.

«Jeg tenkte på deg,» sa hun plutselig, overrasket over sin egen ærlighet. Kanskje var det ginnen. Kanskje var det måten han så på henne. «Oftere enn jeg burde.»

Anders satte fra seg glasset. Hånden hans fant hennes på bardisken, fingertupper mot fingertupper, en berøring som sendte elektriske støt opp langs armen hennes. «Vil du danse?»

På det lille dansegulvet foran scenen trakk han henne inntil seg, og plutselig var det som om ti år løste seg opp i ingenting. Kroppen hans var varmere enn hun husket, mer solid. Hånden hans lå fast mot korsryggen hennes, og hun kunne kjenne pusten hans mot tinningen.

«Jeg angret,» hvisket han inn i håret hennes. «Hver eneste dag.»

Mia løftet hodet, og ansiktene deres var bare centimeter fra hverandre. Hun kunne se de fine linjene rundt øynene hans, det grå i skjeggstubbene. Han var ikke gutten hun hadde forlatt. Han var en mann, og hun ønsket ham mer intenst enn noensinne.

«Mitt sted er ti minutter herfra,» sa hun.

Taxituren var en tåke av berøringer – hånden hans på låret hennes, leppene hennes mot halsen hans, sjåføren som taktfullt så en annen vei. De klarte knapt å vente til de var inne i leiligheten før han presset henne mot døren, munnen hans endelig mot hennes, ti år med lengsel i det ene kysset.

«Soverommet,» klarte hun å si mellom åndedrag, og han løftet henne nesten, hendene sterke rundt midjen mens de fant veien gjennom den mørke gangen.

I det svake lyset fra gatelyktene utenfor kledde de av hverandre med en blanding av hast og ærbødighet. Skjorten hans falt til gulvet, og hun lot hendene gli over brystet hans, kjente musklene under huden, den nye kroppen som var både fremmed og kjent. Han dro ned glidelåsen på kjolen hennes, lot den gli av skuldrene, kysset hvert stykke hud han blottet.

«Du er vakkrere enn jeg husket,» hvisket han mot skulderen hennes, og hun kjente ordene like mye som hun hørte dem.

På sengen var det ingen hast lenger. Anders tok seg tid, utforsket henne som om han kartla et landskap han en gang hadde kjent men nå måtte lære på nytt. Munnen hans fant brystene hennes, tungen tegnet sirkler som fikk henne til å bue ryggen og gribe tak i lakenet. Hun kjente varmen samle seg, bygge seg opp med hver berøring.

«Anders,» stønnet hun, og navnet var både en bønn og en kommando.

Han beveget seg oppover igjen, kysset henne dypt mens hånden hans fant veien mellom lårene hennes. Berøringen var elektrisk, presise bevegelser som fikk henne til å puste hans navn igjen og igjen. Hun var våt, klar, og da fingrene hans fant rytmen visste hun at hun ikke ville holde ut lenge.

«Jeg vil ha deg,» hvisket hun mot munnen hans. «Nå.»

Anders reiste seg nok til å finne kondomet i lommeboken, og selv den korte pausen var for mye. Hun trakk ham tilbake, hjalp ham, guidet ham. Da han endelig trengte inn i henne var det med et stønn fra dem begge, en lyd av gjenkjennelse og lettelse og ren, ufiltrert lyst.

De fant rytmen sammen, kropper som husket hverandre tross årene. Han beveget seg dypt og langsomt først, så fortere når hun kløpte neglene inn i ryggen hans. Hun slo bena rundt midjen hans, trakk ham dypere, møtte hvert støt med egne bevegelser.

«Se på meg,» sa han, og da øynene deres møttes kjente hun orgasmen bygge seg, en bølge som startet dypt inne og spredte seg utover. Hun kom med navnet hans på leppene, kroppen stram og skjelvende, og følte ham følge etter sekunder senere, ansiktet begravet mot halsen hennes.

Etterpå lå de sammenfiltret i lakenet, svette og fornøyde. Anders strøk håret vekk fra ansiktet hennes, kysset pannen hennes ømt.

«Ti år,» sa han stille. «Ti bortkastede år.»

«Kanskje ikke bortkastet,» svarte Mia, og sporet fingrene langs kjevepartiet hans. «Kanskje måtte vi bli de vi er nå for å være klare.»

Han smilte, det skeive smilet hun elsket. «Så hva nå?»

«Nå,» sa hun og kysset ham igjen, «har vi all tiden i verden.»

Utenfor fortsatte byen å leve, men inne i det varme mørket eksisterte bare de to, gjenforent og endelig hjemme.