Mia hadde nesten angret femti ganger før hun åpnet døren til den lille vinbaren i Hegdehaugsveien. En blind date. I hennes alder. Hun var trettiseks år, etablert advokat, og hadde egentlig ikke tid til dette. Men venninnen hennes hadde insistert, og etter to år som singel hadde Mia til slutt gitt etter.

Vinbaren var akkurat så intim som bildene hadde lovet. Mørke trevegger, flakkende stearinlys på små bord, og en diskret summing av lavmælte samtaler. Hun så ham med en gang. Jonas. Trettini år, hadde venninnen sagt. Arkitekt. Mørkt hår med grå strek ved tinningene, skjeggstubb, og en kropp som tydet på at han brukte fritiden aktivt.

Han reiste seg da han så henne, og smilet som spredte seg over ansiktet hans var ekte. Ikke det nervøse, anstrengte smilet hun hadde fryktet, men noe varmt og åpent.

«Mia?» stemmen hans var dyp, behagelig.

«Det må være deg, Jonas.»

Hånden hans var varm da den lukket seg rundt hennes. Et sekund lengre enn nødvendig. Hun kjente hvordan pulsen økte.

De satte seg ved det lille bordet i hjørnet, så nært at knærne deres nesten rørte hverandre. Han hadde allerede bestilt en flaske rødvin, og servitøren fylte glassene deres med en diskré bevegelse før han forsvant.

«Jeg skal være ærlig,» sa Jonas og løftet glasset sitt. «Jeg var nervøs. Blind dates er ikke akkurat min sterke side.»

Mia lo, lettet over at han sa det først. «Jeg har aldri vært på en før. Så du er foran meg.»

«Da er vi like langt ute på dypt vann begge to.»

Vinen var god, samtalen bedre. De snakket om arbeid, om Oslo, om reiser. Men under ordene lå det noe annet, en strøm av noe uuttalt som gjorde at Mia hele tiden var bevisst på kroppen sin. Hvordan blusen hennes kledde henne. Hvordan Jonas’ blikk hvilte på leppene hennes når hun snakket. Hvordan fingrene hans lekte med stilken på vinglasset.

«Du har en sommerhytte i Sørlandet?» spurte hun.

«Min bestefars. Jeg overtok den for tre år siden. Det er mitt fristed.» Han lente seg nærmere, og hun kjente duften av ham – noe rent, maskulint, med et hint av sitrus. «Hva er ditt fristed?»

«Pianospill,» sa hun. «Jeg har et gammelt piano hjemme. Når alt blir for mye, setter jeg meg der og spiller.»

«Hva spiller du?»

«Chopin. Debussy. Noen ganger bare improviserer jeg.»

Jonas’ blikk møtte hennes, og i det flakkerende lyset så hun noe skifte i øynene hans. Varme. Interesse. Noe mer.

«Jeg vil gjerne høre deg spille,» sa han lavt.

Ordene hang mellom dem, ladet med mer enn deres overflate. Mia tok en slurk vin, kjente hvordan den varmet henne innenfra. Eller var det blikket hans?

Servitøren kom med små retter – oliven, ost, spekeskinke. De plukket fra fatene, fingrene deres møttes når de nådde etter det samme. Hver berøring sendte små støt gjennom kroppen hennes.

«Fortell meg noe ingen andre vet om deg,» sa Jonas plutselig.

Mia smilte. «Det er et dristig spørsmål til en blind date.»

«Vi kan holde oss til overflatiske høfligheter, eller vi kan være ærlige.» Han lente seg tilbake, øynene aldri forlot hennes. «Jeg velger ærlig.»

Hun kjente hvordan hjertet banket hardere. Det var noe ved denne mannen, denne kvelden, som fikk henne til å ville være modig.

«Jeg er redd for å være alene,» sa hun stille. «Ikke alene som i singel, men virkelig alene. At jeg en dag vil våkne og innse at jeg har brukt hele livet på å være profesjonell og perfekt, og glemt å faktisk leve.»

Jonas nikket langsomt. «Jeg forstår det. Jeg tror mange av oss går rundt med den frykten.» Han nølte et øyeblikk. «Mitt? Jeg er redd for å bli som faren min. Han jobbet seg i hjel, bokstavelig talt. Hjerteattakk på kontoret, femtito år gammel. Jeg så så sjelden ham at jeg knapt kjente ham.»

Mia strakte seg over bordet og la hånden sin over hans. «Du er ikke ham.»

«Nei.» Fingrene hans lukket seg rundt hennes, store og varme. «Jeg prøver i hvert fall å ikke være det.»

De satt sånn en stund, hendene sammenvevd på bordet, og følte hvordan noe skiftet mellom dem. Dette var ikke lenger en blind date med en fremmed. Dette var noe annet.

«Vil du gå en tur?» spurte Jonas. «Jeg vet om en plass ikke langt herfra. Utsikt over byen.»

Mia nikket.

De betalte og gikk ut i den kjølige Oslo-kvelden. Jonas’ hånd fant naturlig veien til korsryggen hennes, en lett berøring som guidet henne gjennom gatene. De gikk opp mot St. Hanshaugen, gjennom stille gater hvor vinduene lyste varmt.

«Her,» sa han, og førte henne til en benk med utsikt over byen. Lysene fra Oslo strakte seg utover som et glimrende teppe.

De satte seg tett, skuldrene deres rørte. Mia kjente varmen fra kroppen hans gjennom stoffet i jakken hans.

«Det er vakkert,» sa hun.

«Ja.» Men da hun vendte seg mot ham, så hun at han så på henne, ikke utsikten.

Øyeblikket strakte seg. Hans blikk på hennes lepper. Hennes pust som kom raskere. Så bøyde han seg mot henne, sakte, og ga henne all tid i verden til å trekke seg unna.

Men hun gjorde ikke det.

Kysset var mykt først, forsiktig, som om de begge testet dette nye landskapet. Leppene hans var varme, smakte svakt av rødvin. Så åpnet hun munnen mot hans, og kysset ble dypere, mer intenst. Hånden hans kom opp til kinnet hennes, tommelen strøk over huden mens tungen hans møtte hennes.

Mia kjente hvordan noe smeltet i henne, noe som hadde vært spent og anstrengt i så lang tid. Hun la hånden på brystet hans, kjente hjertet som banket like hardt som hennes eget.

Da de trakk seg fra hverandre, pustet de begge tungt.

«Mitt sted er ti minutter herfra,» sa Jonas lavt, pannen mot hennes. «Men bare hvis du vil. Ingen press.»

Mia svarte ved å kysse ham igjen, hardere denne gangen. Da de skilte seg, smilte hun. «Jeg vil.»

De gikk raskt, hendene sammenflettet, og hver berøring var som elektrisk. Jonas’ leilighet lå i femte etasje i en gammel bygård. Han låste opp, og de var knapt kommet innenfor døren før de var i armene på hverandre igjen.

Nå var det ingen forsiktighet, ingen nøling. Mia presset seg mot ham, kjente hardhet i kroppen hans, styrken i armene som lukket seg rundt henne. Hans hender på ryggen hennes, i håret hennes, på hoftene hennes.

«Soverom,» klarte hun å si mellom kyssene.

Han guidet henne bakover gjennom leiligheten, aldri slapp taket, aldri sluttet å kysse henne. De snublet over et par sko, lo mot hverandres munn, og fortsatte.

Soverommet var mørkt, bare lyset fra gatelykter utenfor som kastet lange skygger. Jonas tente en liten lampe på nattbordet, et mykt, varmt lys.

«Jeg vil se deg,» sa han, og stemmen var ru av lyst.

Mia kjente hvordan pulsen dunket i hele kroppen. Hun trakk av jakken sin, slapp den på gulvet. Jonas gjorde det samme. Så begynte hun å kneppe opp blusen, sakte, og så hvordan blikket hans fulgte hver bevegelse.

«Du er vakker,» hvisket han.

Blusen falt. Så skjørtet. Hun sto i undertøyet foran ham, mørk blondekant mot blek hud, og følte seg mer levende enn hun hadde gjort på år.

Jonas trakk av skjorten sin, og Mia kunne ikke annet enn å se. Brede skuldre, definert bryst, en flat mage. Hun gikk mot ham, la hendene mot huden hans, kjente varmen og musklene som spente seg under berøringen.

«Jeg vil ha deg,» sa hun, overrasket over sin egen dristighet.

«Gud, ja.» Hans munn fant hennes igjen, mens hendene hans åpnet BH-en hennes, slapp den til gulvet. Så var hans hender på brystene hennes, tommelen over de harde vortene, og hun stønnet mot munnen hans.

De falt på sengen sammen, et virvar av armer og ben og kysser. Hans vekt over henne, tungt og godt. Hun åpnet lårene, og han la seg mellom dem, presset hoftene mot hennes så hun kjente hvor mye han ønsket henne.

«Beskyttelse,» klarte han å si, og strakte seg mot nattbordet.

Mia brukte øyeblikket til å trekke av trusa, og da han vendte seg tilbake og så henne ligge der, helt naken i det myke lyset, stoppet han opp.

«Herregud, Mia.»

Han kysset seg nedover halsen hennes, over skuldrene, tok seg tid til hvert bryst. Munnen hans var varm og våt, tungen sirklet vortene til hun vridd seg under ham. Nedover magen, kysser over hoften.

«Jonas,» stønnet hun, fingrene i håret hans.

Han kom opp igjen, kysset henne dypt mens han plasserte seg mellom lårene hennes. Hun kjente ham mot seg, varme og hardhet, og så presset han inn, sakte, og fylte henne helt.

De stoppet begge opp, pustet sammen, øynene låst i hverandre.

«Okay?» hvisket han.

«Mer enn okay.»

Han begynte å bevege seg, lange, langsomme støt som fikk henne til å lukke øynene og kaste hodet tilbake. Hans munn på halsen hennes, hendene under hoftene for å trekke henne nærmere, dypere.

Mia beveget seg mot ham, fant rytmen hans, og følte hvordan nytelsen bygget seg opp som bølger. Hun klødde neglene over ryggen hans, hørte hvordan han stønnet mot huden hennes.

«Mer,» bad hun. «Hardere.»

Jonas lystet, økte tempoet, og hver støt sendte lysglimt bak øyelokkene hennes. Hun følte hvordan kroppen strammet seg, hvordan alt fokuserte seg til punktet hvor de var forbundet.

«Jeg er nær,” pustet hun.

«Kom for meg,» hvisket han i øret hennes. «Jeg vil føle deg.»

Hans ord, stemmen hans, bevegelsene hans – alt kulminerte, og hun kom med et høyt stønn, kroppen krampaktig rundt ham. Hun kjente hvordan han fulgte sekunder senere, kroppen stiv, et dyp lyd fra brystet hans.

De lå stille etterpå, hans vekt fortsatt over henne, pustene deres som sakte fant tilbake til det normale. Han kysset henne mykt, på munnen, på pannen, på kinnet.

«Det var,» begynte han.

«Ja,» smilte hun. «Det var.»

Han rullet til siden, trakk henne inntil seg så ryggen hennes var mot brystet hans. Armen hans rundt midjen, hånden flat mot magen hennes.

«Bli,» hvisket han i håret hennes. «I natt. Lenger, hvis du vil.»

Mia smilte i mørket, la hånden over hans. «Jeg vil.»

Utenfor fortsatte Oslo å leve, lys og lyder fra en by som aldri sov helt. Men her inne, i mørket, i armene på en mann hun knapt kjente men som føltes så riktig, følte Mia noe hun ikke hadde følt på lenge.

Håp. Mulighet. Og kanskje, bare kanskje, begynnelsen på noe virkelig.

«Jonas?» hvisket hun.

«Mm?»

«Takk for en fantastisk blind date.»

Hun følte hvordan han smilte mot nakken hennes. «Vi må gjøre det igjen. Kanskje med åpne øyne neste gang.»

Hun lo, snudde seg i armene hans, og kysset ham langsomt. “Jeg ser fram til det.”

De sovnet sånn, sammenfiltret, og drømte hver sine drømmer om alt som kunne komme.