Julie hadde aldri likt bryllup særlig godt. Ikke fordi hun ikke unnet andre lykke, men fordi de alltid føltes så anstrengte. De tvungne samtalene med fjerne slektninger, den obligatoriske dansen, smilet som måtte holdes ved like time etter time. Og nå, midt i mai, hadde himmelen åpnet seg over den hvite teltet på gårdstunet, og regnet trommet mot duken som et urolig publikum.

Hun hadde glippet ut mens de andre gjestene presset seg sammen under teltduken. Trettitre år gammel og fortsatt allergisk mot småprat. Høye hæler sank ned i det myke gresset mens hun skyndte seg bort fra lyden av latter og skrål. Håret klebet seg til nakken hennes, og den tynne sommerkjolen – en mørkeblå affære hun hadde kjøpt spesielt til dette bryllupet – ble mørkere der stoffet sugde til seg regnet.

Det gamle utkjørshuset lå femti meter fra teltet, nesten skjult bak noen høye bjørketrær. Døren sto på gløtt. Julie løp de siste meterne og dyttet seg inn, pust tung i brystet.

Først da hun hadde lukket døren bak seg, oppdaget hun at hun ikke var alene.

Mannen sto ved det ene vinduet og så ut på regnet. Han hadde løsnet slipset og åpnet de øverste knappene i skjorten. Mørkt hår, kanskje litt grått ved tinnningene. Ansiktet hans var skarpt, maskulint, med et par dagers skjeggvekst. Hun anslå ham til å være noen år eldre enn henne selv, kanskje midt i trettiårene.

«Unnskyld,» sa hun. «Jeg visste ikke at noen var her.»

Han snudde seg, og øynene hans – mørke, intense – møtte hennes. Et lite smil spilte i munnviken.

«Ingen grunn til å unnskylde. Regnet tar ingen hensyn til hvem som kom først.» Stemmen var dyp, behagelig. «Martin.»

«Julie.»

Hun ble stående ved døren, plutselig bevisst på hvordan kjolen klebet seg til kroppen hennes, hvordan stoffet tegnet konturen av brystene, hoften, lårene. Martins blikk hvilte på henne et sekund lenger enn nødvendig før han så bort.

«Venn av bruden eller brudgommen?»

«Brudgommen. Jobber sammen med ham. Du?»

«Brudens fetter. Føler meg forpliktet til å dukke opp på familiebegivenheter, men…» Han gestikulerte mot vinduet, mot regnet. «Noen ganger trenger man en pause.»

Julie nikket og tok et par skritt inn i rommet. Utkjørshuset var spartansk innredet – noen gamle redskaper langs veggen, en benk, et par stablete trekasser. Det luktet gammelt tre og jord. Lyset fra det eneste vinduet var svakt, gråblått.

«Du er våt,» sa Martin.

«Jeg la merke til det.»

Han trakk på smilebåndet igjen, og noe i blikket hans fikk hjertet hennes til å slå hardere. Det var noe direkte i måten han så på henne, ikke uhøflig, men uten de vanlige sosiale filtrerene. Som om han så henne. Virkelig så henne.

«Her.» Han tok av seg dressjakken og holdt den fram. «Den er tørr i det minste.»

Julie nølte et øyeblikk før hun tok imot. Stoffet var varmt fra kroppen hans, og da hun la den rundt skuldrene, fyltes nesen hennes av lukten av ham – noe rent, maskulint, med et hint av parfyme.

«Takk.»

De sto der i stillhet, lyttet til regnet som hamret mot taket. Julie var akutt bevisst på hvor nær han sto, på bredden i skuldrene hans, på hvordan skjorten strammet over brystet når han puste.

«Kjenner du mange der inne?» spurte han etter en stund.

«Noen få. Men jeg er ikke så god på… dette.» Hun nikket mot teltet. «Store sammenkomster. Tvungen sosialisering.»

«Nei.» Han tok et skritt nærmere. «Jeg får en følelse av at du foretrekker mer… autentiske møter.»

Pulsen hennes økte. Det var noe i måten han sa det på, i måten han holdt blikket hennes.

«Hva får deg til å tro det?»

«Du står her. Med meg. I stedet for der inne.»

Julie smilte, følte noe varmt spre seg i magen. «Kanskje jeg bare ikke liker å bli våt.»

«Du er allerede våt.»

Ordene hang mellom dem, ladet med noe mer enn deres bokstavelige betydning. Julies munn føltes plutselig tørr. Hun fuktet leppene med tungen, så hvordan Martins blikk fulgte bevegelsen.

«Jeg burde vel gå tilbake,» sa hun, uten å flytte seg.

«Burde du?»

«Det er vel det man gjør. På bryllup.»

Han tok nok et skritt nærmere. Nå var det bare en halv meter mellom dem. Julie kunne føle varmen fra kroppen hans, se hvordan brystet hans hevet og senket seg.

«Eller så blir man her,» sa han lavt. «Og venter på at regnet letter.»

Hjertet hennes dundret nå. Hun visste at hun burde gå, at dette – hva enn dette var – var upassende, uventet, farlig på en måte hun ikke helt kunne definere. Men føttene ville ikke adlyde.

«Hvor lenge tror du det varer?» Stemmen hennes var hes.

«Regnet?» Han smilte, et sakte, sensuelelt smil. «Ingen anelse. Men jeg har ikke noe hastverk.»

Julie skulle til å svare, men ordene døde på leppene da Martin løftet hånden og strøk en våt hårlokk bort fra ansiktet hennes. Fingertuppene hans var varme mot huden, og berøringen sendte et støt gjennom kroppen hennes.

«Du skjelver,» hvisket han.

«Jeg er kald.»

«Nei.» Hans tommelfinger strøk langs kinnet hennes. «Det er du ikke.»

Han hadde rett. Hun skjelvet, men ikke av kulde. Varmen som hadde startet i magen spredte seg nå, fylt kroppen hennes med en tung, pulserende lyst. Det hadde vært så lenge siden noen hadde rørt henne sånn. Så lenge siden hun hadde følt dette.

«Martin…»

«Si ifra hvis du vil at jeg skal stoppe.»

Men hun ville ikke at han skulle stoppe. Hun ville det motsatte. Hun ville at han skulle fortsette, at han skulle ta henne, her, nå, i dette støvete utkjørshuset mens regnet hamret utenfor og bryllupsfesten fortsatte uten dem.

I stedet for å svare, løftet hun hånden og la den mot brystet hans. Hun kjente hjertet hans hamre under håndflaten, kjente varmen av huden gjennom den tynne skjorten. Hans pust ble tyngre.

Så bøyde han seg ned og kysset henne.

Det startet forsiktig, nesten spørrende, men da Julie åpnet munnen og besvarte kysset, ble det mer intenst. Martins hender fant hoften hennes, trakk henne inn mot seg, og Julie la armene rundt nakken hans. Jakken hans falt fra skuldrene hennes og landet i en haug på gulvet.

Han smakte av whisky og noe søtt, kanskje desserten de hadde servert. Tungen hans møtte hennes, og Julie stønte lavt inn i munnen hans. Hendene hennes fant håret hans, fingre grep tak, trakk ham nærmere.

Martin løftet henne opp på den gamle benken langs veggen. Julie spredte lårene, lot ham stå mellom dem. Nå kunne hun føle hardhet mot innsiden av låret, føle hvor mye han ønsket henne. Hennes egen kropp svarte med en våt varme mellom bena.

Hans munn forlot hennes, beveget seg langs kjeven, ned til halsen. Han kysset, bet forsiktig, sugde på den følsomme huden der nakken møtte skulderen. Julies hode falt bakover, en dyp lyd kom fra strupen hennes.

«Gud,» hviske hun.

Martins hender beveget seg opp langs lårene hennes, skjøv den våte kjolen opp. Fingrene hans var varme, sikre. De fant kanten av trusa hennes, strøk lett over stoffet, og Julie løftet hoftene, presset seg mot hånden hans.

«Vær sikker,» sa han mot huden hennes. «Fortell meg at du vil dette.»

«Jeg vil,» svarte hun uten å nøle. «Jeg vil dette. Deg. Nå.»

Det var alt han trengte å høre. Hans fingre trakk trusa til side, fant henne våt og klar. Julie stønte høyt da han strøk over henne, fant den mest følsomme punktet og beveget seg i langsomme sirkler. Hoften hennes beveget seg mot hånden hans, søkte mer friksjon, mer trykk.

«Så våt,» mumlet Martin mot halsen hennes. «Så klar for meg.»

Julie grep tak i beltet hans, fikk det løs med skjelvende hender. Hun åpnet buksen, følte ham hard og varm i hånden. Han stønte da hun strøk over ham, og lyden sendte en ny bølge av lyst gjennom henne.

Martin trakk hånden bort bare lenge nok til å finne en kondom fra lommeboken. Julie så på mens han rullet den på, beundret kroppen hans, ønsket ham med en intensitet som overrasket henne.

Så var han mellom lårene hennes igjen, og hun følte ham mot inngangen hennes. Deres øyne møttes, og i det svake lyset så hun begæret speile hennes eget.

Han trengte inn i henne med et jevnt, fast støt, fylte henne fullstendig. Julie kastet hodet bakover, hendene grep om kanten av benken. Følelsen av ham inne i henne, av å være så fylt, så komplett, var overveldende.

«Åh gud, ja,» stønte hun.

Martin holdt stille et øyeblikk, lot henne venne seg til ham. Så begynte han å bevege seg, langsomt først, dype støt som fikk henne til å klamre seg til ham. Hendene hans grep rundt hoftene hennes, holdt henne fast mens han beveget seg inn og ut.

Julie slo bena rundt midjen hans, trakk ham dypere. Hver bevegelse skapte friksjon mot de mest følsomme stedene, bygde opp noe stort og uimotståelig inne i henne. Hun kunne høre lydene de laget sammen – pust, stønn, det våte smattet av kropper som møttes.

«Hardere,» hviske hun. «Vær så snill, hardere.»

Martin adlød, økte farten, støtte dypere. Hans munn fant hennes igjen, kysset henne hardt mens kroppen hans beveget seg i en jevn, ubønnhørlig rytme. Julie møtte hvert støt, hoften beveget seg i takt med hans.

Hun kunne føle det bygge seg opp, en spenning som startet dypt inne i henne og spredte seg utover. Musklene i magen strammet seg, tærne krøllet seg. Hun var så nær, så desperat nær.

«Jeg kommer,» klarte hun å si. «Jeg kommer snart.»

Martins hånd fant veien mellom dem, fingre fant den harde knoppen av nerver og strøk over den i takt med støtene. Det var alt som skulle til. Julie kom med et høyt rop, kroppen skalv og klemte seg rundt ham. Bølger av nytelse skyller gjennom henne, så intense at hun så stjerner.

Martin fulgte sekunder senere, støtte dypt inn i henne mens han kom med et lavt stønn mot nakken hennes. Kroppen hans skalv, armer strammet rundt henne, holdt henne fast mens de begge ble båret av den samme bølgen.

Etterpå ble de stående sånn, kropper presset sammen, pust tung. Julie kunne føle hjertet hans dunke mot hennes, føle svetten på huden hans. Hendene hennes strøk opp og ned langs ryggen hans, en nesten øm berøring.

Etter hvert trakk Martin seg forsiktig ut. Han kastet kondomet i en søppelbøtte i hjørnet, ordnet klærne. Julie rettet på kjolen, fant trusa på plass igjen. Bena hennes var ustøe da hun gled ned fra benken.

De så på hverandre i det svake lyset. Julies hår var i uorden, leppene hovne fra kyssene. Martin så ikke mindre påvirket ut, skjorten krøllet, håret revet opp av hennes fingre.

«Det var…» begynte hun.

«Ja,» sa han enkelt. «Det var.»

Regnet hadde lettet til en fin duskregn. Fra teltet hørtes musikk og latter, bryllupet fortsatte uten dem.

«Vi burde vel gå tilbake,» sa Julie, men uten overbevisning.

Martin tok et skritt nærmere, løftet hånden og strøk med tommelen over underleppen hennes. «Eller så kan vi bli her litt til. Vente til vi er sikre på at regnet virkelig har sluttet.»

Julie smilte, følte varmen spre seg i kroppen igjen. «Det er vel det fornuftige.»

«Akkurat,» sa Martin og kysset henne igjen, mykere denne gangen, men ikke mindre lovende. «Det fornuftige.»

Utenfor fortsatte regnet å falle, og inne i det lille utkjørshuset fant to fremmede ly i hverandres armer. Bryllupet kunne vente. Alt annet kunne vente. For nå var det bare dem to, og det var mer enn nok.