Marte stod ved rekkverket og stirret ut mot horisonten hvor midnattssolen hang lavt over havet. Klokken var halv ett om natten, og fergen skulle ha lagt fra kai for fire timer siden. Motorhavari, hadde de sagt i høyttalerne. Minimum ni timers forsinkelse.

Hun var på vei nordover etter en venninnes bryllup i Bodø, tilbake til jobben som lege ved sykehuset i Tromsø. Fremdeles i den lette sommerkjolen hun hadde hatt på seg i bryllupet – grønn, ermeløs, som luftet rundt lårene hennes i sjøvinden. Alle de andre passasjerene hadde trukket seg inn i de varme fellesarealene for lenge siden, men Marte kunne ikke få seg til å gå ned. Det var noe med lyset, måten det traff vannet, som fikk henne til å bli stående.

– Vakker natt.

Stemmen kom fra siden. Marte snudde hodet og møtte blikket til en mann som stod noen meter borte, lænet mot rekkverket. Mørkt hår med grå striper ved tinnene, skjeggstubb, og en åpen jeansjakke over en enkel t-skjorte. Han så ut som han var i slutten av trettiårene, kanskje litt eldre.

– Det er det, sa hun. – Bedre enn å sitte inne og vente, i hvert fall.

Han smilte, et skjevt smil som fikk øyekroken til å krølle seg. – Henrik.

– Marte.

Han kom nærmere, stoppet ved rekkverket ved siden av henne. Lukten av ham traff henne med en gang – ren, litt salt, med noe varmere under. Såpe og hud.

– Skal du til Tromsø? spurte han.

– Ja. Jobber der. Du?

– Skal besøke familien i Harstad. Hadde egentlig tenkt å sove på fergen, men det virker som planen har endret seg.

De snakket i flere minutter, uformelle småprat om reisen, forsinkelsen, været. Men under ordene kjente Marte noe annet – en spenning i luften, måten blikket hans hvilte på henne et halvt sekund for lenge, måten hun selv ikke klarte å la være å registrere bredden i skuldrene hans, hendene som hvilte lett mot metallet i rekkverket. Store, rolige hender.

– Skal vi gå en tur? foreslo han etter en stund. – Får se om vi finner kaffe et sted.

Kafeteriaen var stengt, men de fant en automat på bildekket som spyttet ut to pappkopper med lunken, brun væske som knapt kunne kalles kaffe. De lo av det, gikk opp igjen, fant en plass ved baugen hvor det var mer ly for vinden.

Henrik tok av seg jakken og la den rundt skuldrene hennes før hun rakk å protestere. Stoffet var varmt fra kroppen hans.

– Du fryser, sa han enkelt.

– Takk.

De satte seg på en benk, og samtalen fløt lettere nå. Han jobbet som tømrer, fortalte han, renoverte gamle hus langs kysten. Hun fortalte om sykehuset, de lange vaktene, hvordan hun egentlig var fra Bergen men hadde blitt værende i nord fordi hun hadde forelsket seg i lyset.

– Lyset, gjentok han, og blikket hans hvelte på ansiktet hennes. – Ja, jeg skjønner det.

Det var noe i måten han sa det på som fikk noe til å stramme seg sammen i magen hennes. Marte ble plutselig veldig bevisst på avstanden mellom dem på benken – mindre enn en halv meter. Hun kunne kjenne varmen fra ham, se detaljene i ansiktet hans i det hvite midnattslyset.

– Du har maling, sa hun og pekte mot hånden hans. – Der, ved tommelen.

Henrik så ned, lo. – Jobbet på et hus i går. Får aldri vasket det helt bort.

Uten å tenke seg om strakte Marte seg frem og berørte hånden hans, la fingeren mot den lille flekken med hvit maling. Huden hans var ru, varm. Han holdt pusten et øyeblikk, og hun innså hva hun hadde gjort – den enkle berøringen som plutselig føltes som noe langt mer intimt.

Hun trakk hånden tilbake, men ikke før fingrene hans hadde beveget seg, bare litt, nok til å møte hennes.

– Marte, sa han lavt.

Hun så opp, møtte blikket hans. Det var spørsmålet der, tydelig som ord. Og hun visste at hvis hun bare smilte, nikket, sa ja med øynene – så ville han kysse henne.

Og det ville hun. Gud, som hun ville.

Hun lænet seg frem, bare noen centimeter, men det var nok. Henrik løftet hånden til ansiktet hennes, la fingrene mot kinnet, og så kysset han henne. Mykt først, forsiktig, som om han testet om dette var lov. Leppene hans var varme og faste, og Marte hørte seg selv puste ut mot munnen hans, kroppen hennes lænet seg inn mot ham av seg selv.

Kysset ble dypere. Hånden hans beveget seg til nakken hennes, fingrene viklet seg inn i håret, og Marte la hånden mot brystet hans, kjente hjertet slå hardt under t-skjorten. Han smakte av kaffe og salt sjøluft, og hun ville ha mer.

Henrik trakk seg tilbake et øyeblikk, pannen mot hennes. – Vi burde kanskje finne et sted som er litt mer privat, hvisket han.

– Ja, sa hun bare.

De reiste seg, og Henrik tok hånden hennes, førte henne gjennom de smale gangene på fergen. Alt var stille nå, de fleste passasjerene sov i stolene inne eller i lugarer. Han stoppet ved en dør merket «Mannskap», så seg rundt, og åpnet den forsiktig. Inni var det et lite rom med et skrivebord og en gammel sofa.

– Tror du vi kan være her? spurte Marte, men hun lo allerede, nervepirrende og spent.

– Sannsynligvis ikke, sa Henrik og lukket døren bak dem. – Men jeg gir faen.

Så var han over henne igjen, hendene mot ansiktet hennes, kysset dypere nå, mer insisterende. Marte grep tak i jakken hans, dro ham nærmere, kjente hvordan kroppen hans presset seg mot hennes. Han var hard og varm og der, og hun ville ha hendene hans overalt.

Henrik beveget leppene ned langs halsen hennes, kysset huden under øret, og Marte lukket øynene, hevet hodet for å gi ham bedre tilgang. Pusten hans var varm mot nakken, og hun kjente tungen hans, lett, smakende.

– Du er så vakker, mumlet han mot huden hennes. – Har sett på deg hele kvelden.

Hendene hans beveget seg ned, over skuldrene, armene, til midjen. Han grep tak i hoftene hennes og dro henne inn mot seg, og Marte kjente hardheten mellom bena hans mot magen sin, en klar, utvetydig bekreftelse på at han ville henne like mye som hun ville ham.

– Henrik, pustet hun, og han løftet hodet, møtte blikket hennes.

– Vil du dette? spurte han, stemmen lav og ru.

– Ja, sa hun. – Gud, ja.

Han smilte, et langsomt, mørkt smil, og kysset henne igjen mens hendene hans fant glidelåsen på baksiden av kjolen hennes. Han dro den ned, sakte, fingrene hans strøk mot ryggen hennes, over ryggraden, og Marte skalv under berøringen.

Kjolen gled ned fra skuldrene hennes, og Henrik trakk seg tilbake for å se på henne. Blikket hans var intenst, fylt med lyst, og Marte følte seg både naken og kraftfull under det. Hun stod i bare BH og truse, og måten han så på henne fikk henne til å ville mer.

Hun grep tak i t-skjorten hans, dro den over hodet på ham, og så var det hennes tur til å se. Brystet hans var bredt, definert fra årene med fysisk arbeid, med arr og skrammer som fortalte historier. Hun la hendene mot huden hans, kjente varmen, musklene som strammet seg under berøringen.

Henrik la armene rundt henne, dro henne inn mot seg, og det å kjenne hud mot hud, varmen og hardheten av ham, fikk Marte til å støne lavt. Han beveget hendene ned over ryggen, til rumpa, løftet henne opp, og hun viklet bena rundt ham, lot ham bære henne til sofaen.

Han la henne ned, fulgte etter, kroppen hans over hennes, tung og varm og akkurat der hun ville ha den. Kysset beveget seg nedover igjen, over halsen, ned til brystene, og han dro koppen på BH-en til side, tok brystvorten i munnen. Marte bøyde ryggen, fingrene viklet seg inn i håret hans, og hun hørte sin egen stemme, lav og desperat.

– Mer, hvisket hun. – Jeg vil ha mer.

Henrik løftet hodet, blikket hans møtte hennes, og hun så løftet der, den samme desperate hungeren som hun følte. Han beveget seg nedover, kysset magen hennes, hoften, og fingrene hans fant kanten på trusen. Han stoppet, så opp på henne.

– Er du sikker? spurte han.

– Ja, sa Marte. – Ikke stopp.

Han dro trusen ned, langsomt, kysset huden som ble blottet, og Marte følte seg helt åpen, helt sårbar, og helt trygg på samme tid. Henrik beveget seg mellom bena hennes, hendene på innsiden av lårene, og så kjente hun munnen hans, varmen og fuktigheten, tungen som smakte og utforsket.

Marte grep tak i puten under hodet, kroppen spendte seg, og hun hørte seg selv stønne høyere nå, brydde seg ikke lenger om å være stille. Det føltes for godt, for intenst, bølgene av nytelse som bygget seg opp for hver bevegelse av tungen hans.

Henrik holdt henne fast, hendene på hoftene, og fortsatte, varierte rytmen, presset, og Marte følte orgasmen bygge seg opp, uunngåelig og overveldende. Hun kom med et stønn hun knapt kjente igjen som sin egen stemme, kroppen krampet seg sammen rundt ham, og han fortsatte til hun måtte presse ham vekk, for følsom til å tåle mer.

Han beveget seg opp igjen, kysset henne, og hun smakte seg selv på leppene hans, noe som var rart og intimt og utrolig erotisk på samme tid. Hendene hennes fant beltet hans, knappet det opp, og hun kjente ham, hard og varm gjennom bokseren.

– Har du? spurte hun, og han nikket, strakte seg etter jakken som lå på gulvet, fant lommeboken, kondomet.

De hjalp hverandre, klønete og ivrige, og så var han over henne igjen, og hun kjente ham ved inngangen, varm og klar.

– Marte, sa han, navnet hennes som et spørsmål og en bønn.

– Ja, hvisket hun, og han trengte inn, langsomt først, lot henne strekke seg rundt ham, og Marte lukket øynene, nøt følelsen av å bli fylt, av å være så nær et annet menneske.

Henrik beveget seg, lange, langsomme støt først, og Marte møtte ham, beveget hoftene i takt med hans. De fant en rytme, og det var som om alt annet forsvant – fergen, forsinkelsen, verden utenfor. Det var bare dem, bevegelsen, varmen, pusten som blandet seg.

Han økte tempoet, og Marte grep tak i skuldrene hans, følte neglene grave seg inn i huden. Det bygget seg opp igjen, den intense nytelsen, og hun visste at hun kom til å komme igjen.

– Jeg er nær, hvisket Henrik mot øret hennes, stemmen stram.

– Ja, kom, sa Marte, og det var nok. Han støtte dypere, hardere, og hun kjente ham pulsere inni henne, hørte det lave stønn mot halsen hennes, og det var nok til å sende henne over kanten igjen, en bølge som rullet gjennom hele kroppen.

De lå stille etterpå, kropper sammenfiltret på den trange sofaen, pust som sakte roet seg. Henrik strøk håret vekk fra ansiktet hennes, kysset pannen hennes ømt.

– Det var, begynte han, og lo lavt. – Uventet.

Marte smilte mot brystet hans. – Ja.

De kledde på seg langsomt, hjalp hverandre med glidelåser og knapper, berøringer som nå var myke og kjærlige. Da de kom ut på dekk igjen, hadde lyset endret seg – midnattssolen var høyere nå, mer gyllen.

– Fergen går nok snart, sa Henrik og så på klokken. – Om en time, kanskje.

Marte nikket. De sto tett, hendene hans rundt midjen hennes, pannen mot hennes.

– Jeg vil gjerne se deg igjen, sa han. – Dette var ikke bare en natt for meg.

Marte smilte, hjerte varmt i brystet. – Nei. Ikke for meg heller.

Hun ga ham nummeret sitt, og han kysset henne igjen, mykt og lovende. Da fergen endelig la fra kai, sto de sammen ved rekkverket, skulder mot skulder, og så på kysten gli forbi. Ni timer forsinket, men Marte kunne ikke finne det i seg å angre på noe som helst.