Emilie justerte den forgylte masken foran speilet i garderoben. Den dekket øynene og nesen hennes, formet som en elegant fugl med fjær som strakte seg oppover mot tinningen. Kjolen var dyp blå fløyel, skåret lavt over brystene og med en splitt som nådde midt på låret. Hun var tjueåtte år, men følte seg som en annen i kveld. Det var noe befriende ved å skjule seg.

Maskeradeballet ble holdt i et gammelt herskapshus utenfor byen. Hun hadde fått invitasjonen gjennom jobben – en av kundene hennes arrangerte det årlige eventet. Emilie hadde nesten takket nei, men noe hadde fått henne til å si ja. Kanskje nysgjerrigheten. Kanskje behovet for å være noen andre for en kveld.

Ballsalenvar opplyst av hundrevis av stearinlys. Krystallkronene kastet flimrende lys over de maskerte gjestene som beveget seg over parkettgulvet. Musikken var live – en strykekvartett i hjørnet. Champagneglassene klinket, latteren var dempet og elegant. Alle var anonyme bak sine masker.

Hun tok et glass fra en serveringsbrett og lot blikket gli over rommet. Det var noe magisk over det hele. Som å tre inn i en annen tid, en annen verden.

– Du ser fortapt ut.

Stemmen kom fra høyre. Dyp, varm. Hun snudde seg og møtte blikket til en mann i svart smoking og en enkel svart maske som dekket halve ansiktet. Bare munnen og hakepartiet var synlig. Han var høy, bredskuldret, med mørkt hår som var kamt tilbake.

– Fortapt? Emilie smilte. – Jeg observerer.

– Det samme gjør jeg. Han tok et skritt nærmere. – Og jeg observerte deg med en gang du kom inn.

Noe i måten han sa det på fikk pulsen hennes til å øke. Det var direkte, men ikke påtrengende. Selvsikkert.

– Skal jeg være smigret eller nervøs? spurte hun.

– Smigret, håper jeg. Han strakte fram hånden. – Vil du danse?

Emilie nølte bare et sekund før hun la hånden i hans. Grepet var fast, varmt. Han førte henne ut på dansegulvet, la den ene hånden på midjen hennes og holdt den andre hånden hennes løftet mellom dem. Musikken var en langsom vals.

De beveget seg i takt, og Emilie ble overrasket over hvor naturlig det føltes. Han førte henne med en sikkerhet som fikk henne til å slappe av. Hun kunne kjenne varmen fra kroppen hans gjennom stoffet, lukte den diskrete duften av noe maskulint – kanskje sandel, kanskje cedar.

– Jeg vet ikke hva du heter, sa hun lavt.

– Nei. Og det er poenget, er det ikke? Han smilte. Smilet var skjevt, lekent. – I kveld er vi hvem vi vil være.

– Og hvem vil du være?

– En mann som danser med den vakreste kvinnen i rommet.

Hun lo lett. – Det var en klisjé.

– Kanskje. Men sant.

Han trakk henne nærmere, så nær at hun kunne kjenne brystet hans mot sitt eget. Hjertet banket hardere nå. Det var noe intenst i måten han så på henne, som om masken ikke skjulte noe, men tvert imot gjorde alt tydeligere.

– Jeg kjenner deg ikke, hvisket Emilie.

– Nei. Men du kjenner dette.

Han dreide henne rundt i en elegant sving, og da de kom sammen igjen, var ansiktet hans bare centimeter fra hennes. Pusten hans strøk over kinnet hennes. Hun lukket øynene et øyeblikk, lot seg rive med.

Da sangen sluttet, slapp han henne ikke. I stedet tok han hånden hennes og førte henne bort fra dansegulvet, gjennom en sidedør og ut i en korridor. Det var stillere her, bare den dempede lyden av musikken bak dem.

– Hvor går vi? spurte hun, selv om hun ikke virkelig brydde seg om svaret.

– Vekk fra alle andre.

Han åpnet en dør til et lite bibliotek. Bokhyllene nådde fra gulv til tak, fylt med innbundne bøker. En peis knakk i hjørnet, og varmen fra flammene spredte seg i rommet. Han lukket døren bak dem.

De sto ansikt til ansikt nå, uten musikken, uten mengden. Bare stillheten og lyden av pusten deres.

– Jeg burde spørre om navnet ditt, sa han lavt.

– Men det gjør du ikke.

– Nei.

Han tok et skritt mot henne, og Emilie kjente ryggen treffe bokhyllen. Han løftet hånden, lot fingrene gli langs kanten av masken hennes, over kinnet, ned langs halsen. Berøringen var lett, men den sendte rykninger gjennom kroppen hennes.

– Jeg vil kysse deg, sa han. – Men jeg vil at du vil det også.

– Jeg vil, hvisket hun.

Munnen hans møtte hennes, mykt først, utforskende. Leppene var varme, faste. Hun svarte på kysset, lot hendene gli opp over brystet hans, kjente musklene under skjorten. Han trakk henne tettere inntil, og kysset ble dypere, mer krevende. Tungen hans strøk mot hennes, og hun åpnet seg for ham.

Han smakte av champagne og noe mørkere, noe rent mannlig. Hendene hans vandret ned langs ryggen hennes, fant splitten i kjolen og strøk over det nakne låret. Hun skalv under berøringen.

Emilie trakk seg tilbake akkurat nok til å se ham i øynene. – Jeg vet ikke hvem du er.

– Spiller det noen rolle akkurat nå?

– Nei.

Hun kysset ham igjen, hardere denne gangen, mer desperat. Hendene hans fant glidelåsen på kjolen hennes, og hun hørte lyden av den som gled nedover. Stoffet løsnet, og han skjøv det forsiktig av skuldrene hennes, lot det gli ned til midjen. Hun sto i bar-BH og kjolestoffet samlet rundt hoftene.

Han trakk pusten skarpt. – Du er vakker.

Fingrene hans strøk over huden hennes, over skuldrene, ned mellom brystene. Berøringen var sakte, bevisst, som om han ville huske hver detalj. Hun kjente brystene stramme, brystvorterne herde under blikket og berøringen hans.

Emilie åpnet knappene på skjorten hans, en etter en, avslørte brystet hans. Han var velbygd, fast, med en linje av mørkt hår som forsvant ned under beltet. Hun la hendene flatt mot huden hans, kjente varmen, hjertet som banket like hardt som hennes eget.

Han løftet henne opp, og hun slo bena rundt midjen hans. Han bar henne bort til en stor lenestol ved peisen, satte seg med henne overskrevs i fanget hans. Kjolen var skjøvet opp rundt hoftene nå, og hun kunne kjenne hardhet gjennom buksen hans, presset mot henne.

Hun beveget hoftene, gned seg mot ham, og han stønnet lavt. Hendene hans grep om hoftene hennes, styrte bevegelsene, langsomt, kontrollert. Intensiteten bygget seg opp, en varm pulsering som spredte seg gjennom kroppen hennes.

– Jeg vil ha deg, hvisket han mot munnen hennes.

– Ja.

Han løsnet beltet, åpnet buksen. Emilie reiste seg akkurat nok til at han kunne frigjøre seg. Så trakk han trussene hennes til side og førte seg inn i henne, langsomt, fylt henne helt. Hun stønnet, lukket øynene, lot hodet falle bakover.

Han holdt stille et øyeblikk, lot dem begge venne seg til følelsen. Så begynte han å bevege seg, dype, langsomme støt som fikk henne til å klore seg fast i skuldrene hans. Hun fulgte rytmen, beveget seg mot ham, tok ham dypere.

Varmen fra peisen strøk over den nakne huden hennes. Lyden av pusten deres, av huden mot hud, fylte rommet. Han kysset halsen hennes, bet forsiktig i huden, og hun skalv.

– Du føles utrolig, hvisket han.

Emilie åpnet øynene, så ned på ham. Masken skjulte fortsatt øynene hans, men intensiteten i blikket var tydelig. Han så på henne som om ingenting annet eksisterte. Som om hun var alt.

Han skiftet vinkelen, og plutselig traff han et punkt inne i henne som fikk henne til å rope lavt. Han smilte, gjorde det igjen, og igjen. Hun kjente orgasmen bygge seg opp, en bølge som vokste og vokste.

– Ikke stopp, stønnet hun.

– Aldri.

Han økte tempoet, og hun fulgte, kroppen hennes spent, hver nerve på bristepunktet. Så brøt det, en eksplosjon av varme og nytelse som fikk henne til å skjelve ukontrollert. Hun klynget seg til ham, begravde ansiktet mot halsen hans, mens bølgene skyllet over henne.

Han fulgte like etter, kroppen stiv, et dyp stønnet mot øret hennes. De holdt hverandre tett mens pusten roet seg, mens hjerterytmen sank.

Etter en stund reiste Emilie seg forsiktig, ordnet klærne. Han gjorde det samme. De sto overfor hverandre, plutselig usikre.

– Skal vi ta av maskene nå? spurte hun.

Han nølte. – Vil du det?

– Jeg vet ikke.

Han smilte, strøk en hårlokk bort fra ansiktet hennes. – Kanskje magien forsvinner hvis vi gjør det.

– Eller kanskje den blir ekte.

De sto stille, bare lyden av peisen mellom dem. Så, samtidig, løftet de hendene og tok av maskene.

Emilie stirret. – Andreas?

Han blinket, like overrasket. – Emilie?

Det var kollegaen hennes. Mannen hun hadde jobbet ved siden av i to år, som hun hadde hatt utallige profesjonelle samtaler med, som hun aldri hadde sett på den måten før.

– Jeg… jeg visste ikke, stotret hun.

– Nei. Jeg heller ikke.

De lo plutselig, en nervøs latter som brøt spenningen. Han tok hånden hennes, holdt den mellom sine.

– Dette forandrer alt, sa han.

– Ja.

– Er det greit?

Emilie så på ham, virkelig så på ham for første gang uten masken. Ansiktet hans var kjent, men også nytt. Hun så varmen i øynene, sårbarheten, den samme usikkerheten hun følte selv.

– Ja, hvisket hun. – Det er mer enn greit.

Han kysset henne igjen, mykt denne gangen, en lovnad mer enn et krav. Og da de forlot biblioteket sammen, hånd i hånd, visste de begge at kvelden bare var begynnelsen.