Marte streifet fingrene langs bokrekkene i den lille bokhandelen på Grünerløkka. Klokken var halv åtte på en torsdagskveld i september, og butikken skulle stenge om en halvtime. Hun var alene blant bokhyllene, bortsett fra lyden av eieren som rotet med kassen ved disken.

Det var i avdelingen for brukte bøker hun fant den. En slitt paperback av Marguerite Duras, med gule sider og en svak lukt av tobakk. Da hun åpnet den, falt en lapp ut. Papirfliket var tynt og gulnet, med en håndskrift i blekk som hadde blitt litt utydelig med tiden.

«Til deg som finner denne: Ring meg hvis du vil vite hvorfor jeg la den igjen. 976 54 321. – A»

Marte smilte. Det var noe både romantisk og litt melankolsk over tanken på at noen hadde lagt igjen en personlig melding i en bok, kanskje for flere år siden. Hun kjøpte boken, stoppet lappen forsiktig mellom sidene, og gikk hjem til leiligheten sin.

Det tok henne tre dager før hun ringte nummeret. Hun forventet egentlig at det ikke skulle fungere lenger, eller at noen irritert fremmed skulle svare. Men etter tre ringetoner kom en dyp, litt ru mannsstemme.

«Hallo?»

«Hei… dette kommer sikkert helt ut av det blå, men jeg fant en lapp med dette nummeret i en bruktbok. På bokhandelen på Grünerløkka.»

Det ble stille i noen sekunder. Så lo han lavt, en lyd som fikk noe til å vibrere i magen hennes.

«Faen. Jeg trodde aldri noen faktisk ville ringe.»

«Men du la igjen nummeret ditt?»

«Det var for fire år siden. Dårlig samvittighet over å selge en bok jeg egentlig elsket. Tenkte at hvis noen fant lappen og ringte, måtte det være noen som… jeg vet ikke. Som forsto noe.»

Marte smilte. «Og hva forsto de da?»

«At noen bøker betyr noe mer. At de bærer med seg noe. Litt som mennesker, egentlig.»

De snakket i tjue minutter. Han het Anders, var 34 år, jobbet som arkitekt. Hun fortalte at hun var 28, illustratør, og at hun alltid kjøpte brukte bøker fordi hun likte tanken på at de hadde hatt et liv før henne.

«Vil du møtes?» spurte han plutselig. «I bokhandelen. I kveld. Klokken ni, etter stengetid. Jeg kjenner eieren.»

Marte skulle ha sagt nei. Det var dumt, kanskje til og med farlig, å møte en fremmed mann så sent. Men det var noe i stemmen hans, i måten han snakket på, som fikk henne til å si ja.

Bokhandelen var mørk da hun kom, bortsett fra et svakt lys inne mellom bokhyllene. Døren var ulåst. Hun trakk pusten dypt og gikk inn.

Anders sto ved disken. Han var høyere enn hun hadde forestilt seg, med mørkt hår som krøllet seg litt i nakken, et par dagers skjeggstubber, og brune øyne som møtte hennes med en intensitet som fikk henne til å stoppe midt i steget.

«Marte.»

«Anders.»

Han smilte, litt skjevt. «Dette er absurd.»

«Fullstendig.»

Men ingen av dem lo. Spenningen i luften var så tykk at Marte kunne kjenne den mot huden. Anders gikk sakte mot henne, hendene i lommene, blikket fast på hennes.

«Jeg tenkte vi kunne finne boken. Den du kjøpte. Se om det er noe mer i den.»

Marte nikket, ute av stand til å si noe. De gikk sammen mot avdelingen for brukte bøker, skuldre nesten berørende i den smale gangen mellom hyllene. Hun kunne kjenne varmen fra kroppen hans, lukte en svak duft av trevirke og noe rent, som såpe.

«Her,» sa hun stille og pekte på hylla hvor hun hadde funnet boken.

Anders strakte seg forbi henne for å se nærmere, og plutselig var han så nær at pusten hans traff nakken hennes. Marte frøs, hver nerve i kroppen vaken og lydhør.

«Marte,» hvisket han, og det var noe i måten han sa navnet hennes på som fikk henne til å snu seg.

Ansiktene deres var centimeter fra hverandre. Hun kunne se gullflekker i de brune øynene hans, se hvordan pupillene utvidet seg når han så på munnen hennes.

«Dette er galt,» hvisket hun, men kroppen hennes sa noe helt annet.

«Vi er to voksne mennesker,» svarte han lavt. «Og jeg har tenkt på deg siden du ringte.»

«Du kjenner meg ikke engang.»

«Nei. Men jeg vil.»

Det var Marte som beveget seg først, lukket det lille mellomrommet mellom dem og presset leppene mot hans. Anders svarte umiddelbart, en hånd til nakken hennes, den andre til korsryggen, og trakk henne inn mot seg.

Kysset var desperat og søkende, som om de begge hadde ventet på dette lenger enn de fire dagene siden telefonsamtalen. Marte kjente hvordan hendene hans utforsket ryggen hennes, gjennom den tynne blusen, varme og faste. Hun la armene rundt nakken hans, kjente musklene i skuldrene hans spenne seg under skjorten.

Anders presset henne forsiktig mot bokhyllen, kroppen hans hard og varm mot hennes. Hun kunne kjenne ham mot magen, kjenne hvordan han reagerte på henne, og det fikk en bølge av varme til å spre seg nedover.

«Er dette greit?» hvisket han mot munnen hennes, og hun elsket at han spurte, elsket den hensynsfulle pausen midt i det intense.

«Ja,» pustet hun. «Mer enn greit.»

Hendene hans beveget seg oppover, langs sidene hennes, tommelfingrer som strøk akkurat under brystet. Marte pustet inn skarpt, og Anders smilte mot munnen hennes før han kysset henne igjen, dypere denne gangen.

Hun grep tak i skjorten hans, trakk den ut av buksene, lot fingrene gli inn under stoffet og møte varm hud. Anders stønte lavt, en lyd som sendte ristninger gjennom henne. Han beveget seg fra munnen hennes til kinnene, til kjeven, ned langs halsen, lepper og tunge som skapte stier av varme på huden hennes.

«Faen, Marte,» mumlet han mot halsen hennes. «Du smaker bedre enn jeg forestilte meg.»

Fingrene hennes utforsket ryggen hans, kjente musklene bevege seg under hendene. Han var sterk, fast, og måten han holdt henne på – som om hun var noe verdifullt og samtidig noe han desperat trengte – fikk henne til å føle seg både trygg og fullstendig vill.

Anders’ hender beveget seg til knappene på blusen hennes. Han stoppet, så opp på henne med et spørrende blikk. Marte svarte ved å kysse ham igjen, og det var alt bekreftelsen han trengte. Fingrene hans jobbet seg forsiktig gjennom knappene, en etter en, mens munnen hans fortsatte å utforske halsen hennes.

Da blusen falt åpen, trakk han pusten skarpt. «Du er vakker,» hvisket han, og berørte henne forsiktig, gjennom den tynne bh’en, tommelen som strøk over den harde toppen. Marte lukket øynene, lente hodet tilbake mot bokhyllen, lot sensasjonene skylle over seg.

Hun grep tak i skjorten hans og begynte å kneppe den opp, ivrige fingre som slet med knappene. Anders lo lavt og hjalp henne, og snart var skjorten borte, og hun kunne endelig se ham. Brystet hans var bredt, definert, med mørkt hår som forsvant ned under beltelinjen.

Marte lot fingrene gli over brystet hans, kjente hjertet banke hardt under hånden. Anders lukket øynene, kjeven stram, og hun forsto plutselig hvor mye kontroll han holdt på, hvor mye han ønsket henne.

«Her?» spurte hun, og stemmen hennes var ru av begjær.

«Det er en sofa bak disken,» sa han, og øynene hansvar nesten svarte nå. «Hvis du vil.»

«Jeg vil.»

De flyttet seg, kledd bare i undertøy og bukser, hender som ikke slapp taket i hverandre. Sofaen var gammel og slitt, dekket med et ullpledd. Anders satte seg, trakk henne ned i fanget sitt, og Marte strakte bena over ham, følte ham hard og klar mot seg.

De kysset igjen, langsommere nå, men ikke mindre intenst. Hendene hans var overalt – i håret hennes, ned langs ryggen, over hoftene. Hun beveget seg mot ham, en langsom rytme som fikk dem begge til å stønne.

«Marte,» pustet han mot munnen hennes. «Jeg vil ha deg. Så jævlig mye.»

«Ja,» hvisket hun. «Ja, Anders.»

Resten av klærne forsvant i et virvar av ivrige hender og dype pust. Da han endelig var i henne, fylt henne helt, stoppet de begge opp, øyne låst, pust som blandet seg.

«Å gud,» hvisket Marte, og han kysset henne igjen, dypt og langsomt, mens de begynte å bevege seg sammen.

Det var ikke hastverksarbeid. De tok seg tid, utforsket hverandre, fant rytmen som fikk dem begge til å miste pusten. Anders holdt henne tett, ansikt begravet i nakken hennes, mens hun beveget seg over ham, hender i håret hans, på skuldrene, overalt hun kunne nå.

Spenningen bygde seg opp, langsommere og mer intenst enn Marte noen gang hadde opplevd. Det var som om hver nerve i kroppen hennes var levende, hver berøring fra ham elektrisk. Hun kunne kjenne ham skjelve under seg, høre de små lydene han laget, og det drev henne nærmere kanten.

«Marte,» stønte han, og grepen hans på hoftene hennes strammet seg. «Jeg er… jeg kommer snart.»

«Jeg også,» pustet hun. «Ikke stopp.»

Da orgasmen traff henne, var det som om hele verden forsvant. Det var bare Anders, bare denne følelsen, bare de to i det små, mørke rommet mellom bokhyllene. Hun hørte ham rope navnet hennes, kjente kroppen hans stivne, og så ga han seg hen, ansiktet begravet mot brystet hennes, pusten varm mot huden.

De satt stille etterpå, kropper fortsatt sammenfiltret, hjerter som slo i takt. Anders strøk håret bort fra ansiktet hennes, kysset henne mykt på pannen.

«Det der var…» begynte han.

«Ja,» sa hun og smilte. «Det var det.»

De kledde seg på sakte, fortsatt berørende hverandre, som om de ikke helt kunne slippe taket. Da de sto ved døren, klar til å gå, snudde Anders seg mot henne.

«Kan jeg få se deg igjen? På ordentlig, mener jeg. Middag. Kaffe. Hva som helst.»

Marte smilte. «Jeg vil gjerne det.»

«Bra,» sa han og kysset henne igjen, mykere nå, mer kjærlig. «For jeg tror jeg nettopp fant min nye favoritbok.»

«Hvilken da?»

«Den om oss.»

Marte lo, og lyden fylte den lille bokhandelen. Utenfor begynte det å regne, men inne, mellom bokhyllene og ordene og historiene, var alt varmt og perfekt.