Marte stod ved kjøkkenbenken med et glass musserende i hånden og forsøkte å late som hun hørte på samtalen om boliglån. Klokken var to timer til midnatt, og hun angret allerede på at hun hadde sagt ja til Lises invitasjon. Ikke fordi selskapet var kjedelig, men fordi hun visste hvem som ville komme.

Sondre hadde flyttet inn i nabolaget for åtte måneder siden. De hadde vekslet blikk ved postkassen, nikket til hverandre på Rema, småpratet om været på busstopp. Han var høy, mørk og hadde en måte å smile på som fikk noe i magen hennes til å stramme seg sammen. Men Marte var ikke modig. Hun var trygg, forutsigbar, den som aldri tok sjansen.

Inntil i kveld.

«Dette året skal jeg være modigere,» hadde hun sagt til seg selv da hun sto foran speilet tidligere på kvelden. Trettitoåringen i speilet hadde sett tilbake med en blanding av determinasjon og tvil. Nå, med champagnen som begynte å varme i magen, føltes løftet både fjernere og mer akutt.

«Marte!» Lise kom bort med en mann i hælene. Marte kjente ham igjen umiddelbart, selv om hun bare så ham i profil. «Du må møte Sondre. Han jobber også med design.»

Når han snudde seg og øynene deres møttes, var det som om alle andre forsvant. Han var kledd i en mørk skjorte med oppbrettede ermer som viste underarmene hans, og smilet var akkurat slik hun husket det – varmt, litt skjevt, med et glimt av noe uutforsket.

«Vi har møttes før,» sa han, og stemmen var dyp. «Ved postkassen.»

«Og på Rema,» la Marte til, og forbauset seg over at stemmen hennes var stødig. «Du kjøper alltid den samme osten.»

«Gammelost. Du legger merke til ting.»

«Jeg gjør det.»

Lise så mellom dem med et smil, mumlet noe om å fylle på snacks, og forsvant. Plutselig sto de alene i kjøkkenet mens festen fortsatte i stuen.

«Så,» sa Sondre og lente seg mot benken ved siden av henne. Avstanden mellom dem var liten nok til at hun kunne kjenne varmen fra kroppen hans. «Hva er ditt nyttårsløfte?»

Marte tok en slurk av vinen, følte boblen mot ganen. Modigere. «Å ta flere sjanser,» sa hun og møtte blikket hans direkte. «Gjøre ting som skremmer meg litt.»

Noe skiftet i ansiktet hans. Pupillene utvidet seg marginalt, og han lente seg litt nærmere. «Hva slags ting?»

«Jeg vet ikke ennå.» Hun satte ned glasset. «Men jeg tror jeg kjenner det når jeg ser det.»

«Og ser du det nå?»

Hjertet hamret i brystet hennes. Dette var øyeblikket. Hun kunne le det bort, gjøre det til en spøk, gå tilbake til trygghet. Eller hun kunne være modig.

«Kanskje,» sa hun lavt.

Sondre smilte, og det var ikke det trygge, hyggelige smilet fra bussholdeplassen. Dette var noe annet – noe mørkere, mer lovende. «Vil du se leiligheten min? Jeg bor fem minutter herfra. Jeg har en flaske champagne som er mye bedre enn denne, og utsikt over hele byen når fyrverkeriet starter.»

Det var så tydelig hva han egentlig spurte om. Og kroppen hennes svarte før hodet rakk å protestere – en varme som spredte seg nedover ryggen, et stikk av forventning lavt i magen.

«Ja,» sa hun enkelt.

De forlot festen uten å si farvel til noen andre enn Lise, som så på dem med et visende blikk og et smil. Januarluften var iskald mot kinnene da de gikk side om side nedover gaten. Ingen av dem sa noe, men spenningen mellom dem var så tykk at Marte nesten kunne ta på den.

Leiligheten hans var i femte etasje i en av de nyere blokkene. Han låste opp og slapp henne inn foran seg. Det var ryddig, minimalistisk, med store vinduer som viste byens lyshav.

«Imponerende,» sa Marte og gikk bort til vinduet.

«Utsikten var det som solgte meg.» Han kom bort til henne, sto rett bak henne. Hun kunne føle nærheten av ham, varmen. «Men akkurat nå er det andre ting jeg synes er mer imponerende.»

Hun snudde seg, og plutselig var ansiktet hans bare centimeter fra hennes. Øynene hans var mørkegrønne i det dempede lyset fra byen utenfor.

«Hvor modig er du egentlig?» spurte han lavt.

I stedet for å svare, strakte Marte seg opp og kysset ham.

Det var som å tenne en fyrstikk. Leppene hans var myke men krevende, og han svarte umiddelbart ved å legge en hånd bak i nakken hennes og dra henne nærmere. Den andre hånden fant veien til korsryggen hennes, presset henne inn mot kroppen hans. Hun kunne kjenne ham – styrken i brystet, musklene i magen, og hardhet lengre ned som fikk pusten hennes til å stocke.

Marte åpnet munnen, og tungene deres møttes i en dans som var både utforskende og desperat. Han smakte av whisky og løfter. Hendene hennes fant veien opp i håret hans, dro ham enda nærmere mens kysset ble dypere, mer krevende.

«Du har ingen anelse,» mumlet han mot munnen hennes, «hvor lenge jeg har villet dette.»

«Fortell meg,» hvisket hun.

«Første gang jeg så deg.» Han kysset seg nedover halsen hennes, og Marte kastet hodet bakover for å gi ham bedre tilgang. «Ved postkassen. Du hadde på deg en grønn kjole, og håret ditt luktet blomster.»

Hendene hans beveget seg oppover ryggen hennes, fant glidelåsen på kjolen. Han stoppet, så på henne med et spørrende blikk. Marte nikket, hjertet dunket så hardt at hun var sikker på at han kunne høre det.

Glidelåsen gled nedover med en hvisende lyd. Kjolen løsnet, og Sondre skled den sakte av skuldrene hennes. Stoffet dalte til gulvet, og Marte sto i bare undertøy – enkel, svart blonder som hun hadde valgt med omhu tidligere på kvelden, selv om hun hadde fortalt seg selv at ingen ville se den.

«Faen,» pustet han og lot blikket gli over henne. Det var ikke ubehagelig å bli sett slik. Det var berusende.

«Din tur,» sa Marte, og hendene hennes gikk til knappene på skjorten hans. Hun tok seg tid, åpnet én etter én mens hun så ham inn i øynene. Da hun dro skjorten av skuldrene hans, kunne hun se den definerte kroppen – ikke overdrevet, men sterk og fast. Hun la håndflatene mot brystet hans, kjente varmen av huden, hjertet som slo like fort som hennes eget.

Sondre trakk henne med seg mot sofaen, satte seg og dro henne ned i fanget sitt slik at hun satt overskrevs. Hendene hans hvilte på hoftene hennes, tommelfingrene strøk små sirkler mot huden. Marte bøyde seg ned og kysset ham igjen, denne gangen saktere, dypere, mens kroppen hennes beveget seg instinktivt mot hans.

Han stønte lavt inn i munnen hennes, og lyden sendte en bølge av varme gjennom henne. Hendene hans bevegte seg oppover sidene hennes, fingrene strøk lett over huden før de fant bh-hekten bak. Med en enkel bevegelse åpnet han den, og Marte lot den gli av armene.

Da hendene hans lukket seg om brystene hennes, kastet hun hodet bakover og slapp ut et stønn hun ikke visste hun hadde i seg. Berøringen var fast men øm, tommelfingrene strøk over brystvortene som strammet seg umiddelbart. Han bøyde seg frem og tok den ene i munnen, og Marte grep tak i håret hans mens bølger av nytelse pulserte gjennom kroppen.

«Sondre,» hvisket hun, og navnet smakte fremmed og kjent på samme tid.

«Jeg vet,» mumlet han mot huden hennes. «Jeg også.»

Han reiste seg, løftet henne med seg. Marte slo bena rundt midjen hans, og han bar henne mot soverommet med sikre steg. De falt ned på sengen sammen, et virvar av lemmer og kyss og hender som utforsket.

Sondre trakk av resten av klærne sine, og Marte hjalp til med å dra av det siste hun hadde på. Nakenhet føltes ikke sårbar. Det føltes riktig.

Han beveget seg over henne, støttet seg på albuene slik at vekten ikke hvilte helt på henne, men de lå presset tett sammen. Huden mot hud. Hun kunne kjenne ham mot låret, hard og varm, og kroppen hennes åpnet seg instinktivt.

«Er du sikker?» spurte han, og stemmen var tykk av begjær men også av omsorg.

«Helt sikker.»

Han strakte seg etter nattbordet, fant frem beskyttelse og tok den på med trente bevegelser. Så beveget han seg tilbake, kysset henne dypt mens han posisjonerte seg. Da han trenger inn i henne, sakte og kontrollert, stoppet tiden.

Marte lukket øynene og lot følelsen fylle henne. Han var stor, og kroppen hennes strakk seg for å ta imot ham. Det var et øyeblikk av intensitet som grenser til smerte, før nytelsen tok over – dyp, pulserende, altoppslukende.

«Åpne øynene,» hvisket Sondre. «Jeg vil se deg.»

Hun adlød, og blikket deres låste seg mens han begynte å bevege seg. Sakte først, lange, dype støt som fikk henne til å puste i korte, hakkende drag. Hendene hennes grep tak i skuldrene hans, neglene gravde seg inn i huden.

Rytmen økte gradvis. Hver bevegelse bygget på den forrige, skapte et crescendo av fornemmelser som fikk henne til å miste all sans for tid og rom. Det var bare de to – kropper som beveget seg i perfekt synkronisering, pust som blandet seg, hud som var slipprig av svette.

«Gud, Marte,» stønte han, og hodet falt ned mot skulderen hennes. «Du føles… faen…»

Hun svarte ved å løfte hoftene for å møte ham dypere, og lyden han slapp ut var primitiv. Hånden hans fant veien mellom kroppene deres, fingrene fant akkurat det riktige stedet, og plutselig var Marte så nær kanten at hun nesten ikke kunne puste.

«Jeg er… jeg kommer snart,» klarte hun å si.

«Ja,» hvisket han mot øret hennes. «Kom for meg. Jeg vil føle deg.»

Det var ordene som gjorde det. Orgasmen traff henne som en bølge, startet et sted dypt inne og spredte seg utover i pulserende ringer av nytelse. Hun ropte ut, grep hardere tak i ham, og kroppen hennes strammet seg rundt hans.

Sondre fulgte sekunder senere. Hun følte hvordan hele kroppen hans strammer seg, hvordan pusten stanset, hvordan han presset seg dypt inn i henne én siste gang mens han kom med et dypt stønn mot halsen hennes.

De lå stille i lang tid etterpå, kropper fortsatt sammenfiltret, pust som gradvis roet seg. Utenfor vinduet begynte fyrverkeriet, lys som malte nattehimmelen i farger, men ingen av dem beveget seg for å se.

Til slutt rullet Sondre av henne, dro henne inn mot brystet sitt. Fingrene hans tegnet late mønstre på ryggen hennes.

«Godt nyttår,» mumlet han.

Marte smilte mot huden hans. «Godt nyttår.»

«Så,» sa han etter en stund. «Det der med å være modigere. Hvordan føles det så langt?»

Hun løftet hodet og så på ham. I det svake lyset fra fyrverkeriet så hun varmen i blikket hans, løftet om noe mer enn bare denne natten.

«Som en veldig god start,» sa hun og kysset ham igjen, mykt denne gangen. «Men jeg tror jeg trenger å øve mer.»

Han lo, en dyp, varm lyd. «Jeg melder meg frivillig som treningspartner.»

Utenfor fortsatte fyrverkeriet å lyse opp himmelen, men inne i soverommet var det bare de to – to mennesker som hadde funnet motet til å ta sjansen, og som nå lå sammenfiltret i løftet om noe nytt, noe modigere, noe virkelig.

Dette året ville bli annerledes, tenkte Marte idet hun lukket øynene og lot seg synke inn i varmen av ham. Dette året ville hun være modig. Og det begynte akkurat her, akkurat nå, i armene til mannen fra nabolaget som endelig var blitt noe mer.