Line hørte det gamle sommerhuset knake rundt seg da hun låste seg inn. Det var årevis siden hun hadde vært her sist, og lukten av treverk og saltluft traff henne med en bølge av minner. Huset hadde tilhørt besteforeldrene hennes, og nå var det hennes. Hun var 28 år, nylig singel, og hadde trengt å komme seg bort fra byen en helg.

Hun hadde akkurat begynt å pakke ut da det banket på døren. Hjertet hoppet et slag før hun åpnet. Der sto Morten, med en sekk over skulderen og det samme smilgropene som alltid fikk noe i henne til å varmes.

«Hei, Line. Håper det er greit at jeg dukket opp. Søsteren din nevnte at du var her, og jeg tenkte… vel, jeg hadde også lyst på en pause fra alt.»

Morten var 31, en venn hun hadde kjent i snart ti år. De hadde alltid hatt en god kjemi, en letthet sammen som hun aldri helt hadde funnet med andre. Men det var også noe mer, noe som lå under overflaten og som ingen av dem hadde turt å utforske.

«Selvfølgelig er det greit,» sa hun og slapp ham inn. «Det er masse plass.»

De tilbrakte ettermiddagen med å rydde opp, fyre i peisen og lage middag sammen i det lille kjøkkenet. Det var enkelt å være sammen med Morten. Han lo av de samme tingene som henne, og de snakket om alt fra jobb til gamle minner uten at det noen gang ble stille på en ubehagelig måte.

Men Line merket også noe annet. Måten blikket hans hvilte på henne når han trodde hun ikke så. Hvordan fingrene hans strøk innom hennes når de begge rakk etter samme ting. Det var som om luften mellom dem var ladet med noe nytt, noe spent.

De satt i sofaen etter middag, hver med et glass vin, da lysene plutselig sluknet. Hele huset ble kastet i mørke.

«Strømbrudd,» sa Morten unødvendig. Line hørte ham reise seg og famle etter mobilen sin for å bruke lommelykten. Lyset kastet lange skygger på veggene.

«Det skjer av og til her ute,» sa Line. «Kan ta timer før det kommer tilbake. Heldigvis har vi peisen.»

De tente noen stearinlys rundt om i stuen, og flammene fra peisen ga rommet en varm, flakkende glød. Line hentet et pledd og slo seg ned i sofaen igjen, og Morten satte seg ved siden av henne, nærmere enn før.

«Er du kald?» spurte han lavt.

«Litt.»

Han trakk pleddet over dem begge, og plutselig var de svært nær hverandre. Skuldrene deres berørte, og Line kunne føle varmen fra kroppen hans gjennom den tynne genseren.

«Line,» sa Morten etter en lang pause. Stemmen hans var annerledes nå, dypere. «Hvor lenge skal vi late som om det ikke er noe her?»

Hjertet hennes begynte å banke hardere. «Hva mener du?»

Han snudde seg mot henne, og i det svake lyset fra peisen så hun intensiteten i blikket hans. «Du vet hva jeg mener. Jeg har følt det lenge. Måten du ser på meg. Måten jeg ikke klarer å slutte å tenke på deg.»

Line svelget. «Morten, vi er venner. Hva om vi ødelegger det?»

«Hva om vi ikke gjør det?» Han løftet hånden og strøk en hårlokk bak øret hennes, og berøringen fikk huden hennes til å reagere med gåsehud. «Hva om dette er det vi alltid skulle vært?»

Hun visste at han hadde rett. Hun hadde følt det også, den magnetiske tiltrekningen som alltid hadde vært der mellom dem. Og nå, i mørket, med bare dem to, føltes det som om alle barrierene falt.

«Jeg vil dette,» hvisket hun. «Jeg vil deg.»

Det var alt han trengte å høre. Morten bøyde seg frem og kysset henne, varsomt først, som om han ga henne mulighet til å trekke seg tilbake. Men Line gjorde det motsatte. Hun kysset ham tilbake, dypere, mer krevende, og hendene hennes fant veien opp til nakken hans.

Kysset ble mer intenst. Tungene deres møttes, og Line følte hvordan kroppen hennes våknet til liv på en måte den ikke hadde gjort på lenge. Morten trakk henne nærmere, hendene hans på ryggen hennes, og hun kunne føle styrken i grepet hans gjennom stoffet.

«Gud, Line,» mumlet han mot munnen hennes. «Jeg har drømt om dette.»

Hun smilte mot leppene hans. «Vis meg.»

Han løftet henne opp i fanget sitt, og Line strakte bena rundt midjen hans. Ansiktene deres var bare centimeter fra hverandre, og hun kunne føle pusten hans mot huden. Hendene hans beveget seg opp langs sidene hennes, langsomt, utforskende, og hun bøyde seg inn i berøringen.

Morten kysset seg nedover halsen hennes, og Line kastet hodet tilbake og lukket øynene. Leppene hans var varme og faste, og hver berøring sendte en bølge av lyst gjennom henne. Hun følte tennene hans gni forsiktig mot huden på halsen, og et stønn slapp ut av henne.

«Liker du det?» hvisket han mot huden hennes.

«Ja,» pustet hun. «Ikke stopp.»

Hendene hans fant bunnen av genseren hennes, og han pauset, øynene hans søkte hennes for bekreftelse. Line nikket, og han trakk den sakte over hodet hennes. Hun satt nå foran ham i bare behå, og måten han så på henne, med en blanding av begjær og beundring, fikk henne til å føle seg vakker.

«Du er fantastisk,» sa han lavt, og fingrene hans strøk over huden på magen hennes, opp langs ribbena. Line skalv under berøringen, og hun tok tak i skjorten hans og begynte å kneppe den opp. Hun ville føle huden hans mot sin.

Da skjorten hans var av, presset hun seg mot ham, og følelsen av hud mot hud var nesten overveldende. Morten holdt henne tett inntil seg, hendene hans på ryggen hennes, og de kysset igjen, dypere og mer desperat nå.

Han reiste seg med henne fortsatt rundt midjen, og gikk mot det store teppet foran peisen. Han la henne forsiktig ned, og hun så opp på ham mens han knelte over henne, øynene mørke av lyst i det flakkende lyset.

«Er du sikker?» spurte han, stemmen ru.

«Helt sikker,» svarte hun og trakk ham ned til seg.

De utforsket hverandre langsomt, hender og munn, berøringer som var både forsiktige og krevende. Morten kysset seg nedover kroppen hennes, og Line bøyde seg oppover mot ham, hendene i håret hans. Hver berøring bygget intensiteten, og hun følte hvordan kroppen hennes reagerte, hvordan lysten vokste med hver bevegelse.

Han fjernet resten av klærne hennes med forsiktige hender, og hun hjalp ham av med sine. Nakne foran hverandre i ildens skinn, tok de seg tid til å se, til å berøre, til å lære hverandre å kjenne på denne nye måten.

«Du er så vakker,» hvisket Morten, og kysset henne igjen.

Da de endelig fant sammen, var det med en intensitet som overrasket dem begge. Line grep tak i skuldrene hans, neglene gravde seg lett inn i huden, og hun hørte ham puste tungt mot øret hennes. De beveget seg sammen, fant en rytme som var både naturlig og perfekt, som om kroppene deres alltid hadde kjent hverandre.

Line følte bølgene av nytelse bygge seg opp, høyere og høyere, og Morten holdt henne tett, ansiktet gravet inn mot halsen hennes. Hun hørte ham hviske navnet hennes, igjen og igjen, som en bønn.

«Morten,» stønnet hun, og grep hardere tak i ham. «Ikke stopp.»

«Aldri,» pustet han tilbake.

De nådde toppen sammen, kropper spendte og skjelvende, og Line følte hvordan alt rundt henne forsvant unntatt ham, denne øyeblikket, denne følelsen. Hun holdt ham tett inntil seg mens bølgene skyllet over henne, og hun hørte ham stønn lavt mot skulderen hennes da han fulgte etter.

Etterpå lå de sammenfiltret på teppet, dekket av pleddet, med ilden som varmet dem. Morten strøk fingrene gjennom håret hennes, og Line lå med hodet på brystet hans og lyttet til hjerteslag som sakte roet seg.

«Det var…» begynte hun, men fant ikke ordene.

«Ja,» sa han og kysset toppen av hodet hennes. «Det var.»

De lå i stillhet en stund, bare lyden av ilden og deres egen pust.

«Hva skjer nå?» spurte Line til slutt, og så opp på ham.

Morten smilte, det smilgropene som alltid hadde fått henne til å smelte. «Nå slutter vi å late som om vi bare er venner.»

Hun lo lavt og kysset ham igjen, mykt og lovende. «Det høres bra ut.»

Strømmen kom tilbake en time senere, men de la knapt merke til det. De var for opptatt med å utforske dette nye landskapet mellom dem, denne forbindelsen som alltid hadde vært der, men som endelig hadde fått lov til å blomstre.

I mørket hadde de funnet hverandre. Og Line visste at ingenting ville bli det samme igjen. Men det var nettopp slik hun ville ha det.