Regnet hadde stilnet til en fin dis da Emma skjøv opp døren til den lille kaféen i Marken. Klokken var halv ett på natten, og Bergen lå stille rundt henne med blanke brostein som speilet gateLysene. Hun ristet vannet av paraplyen og lukket den, lot blikket gli over det lille lokalet.

Bare tre andre gjester. En eldre mann med en bok ved vinduet, to studenter med bærbare datamaskiner i sofakroken. Og ved bardisken, med ryggen til henne, en mann i mørk skjorte med oppbrettede ermer.

Emma var tjueseks og jobbet som arkitekt. Hun hadde vært på vernissage hos en kollega, men følte seg rastløs etterpå. Ikke klar for å dra hjem til den tomme leiligheten ennå. Derfor hadde hun endt opp her, på det eneste stedet som fortsatt var åpent.

Hun bestilte en americano og satte seg ved et bord nær vinduet, la telefonen fra seg og bare så ut på den våte gaten. Leste ikke, scrollet ikke. Bare var.

«Unnskyld, men er denne ledig?»

Stemmen kom fra mannen ved bardisken. Han sto ved bordet ved siden av hennes, pekte på stolen. Opp nær så hun at han var noen år eldre enn henne, kanskje tidlig trettitallet. Mørkt hår, litt for langt. Skjeggstubb. Øyne som virket varme selv i det dempede lyset.

«Den er ledig,» sa Emma.

Han smilte, satte seg. «Takk. Jeg heter Thomas, forresten.»

«Emma.»

De satt i stillhet noen minutter, hver med sin kopp. Emma kjente blikket hans, hvordan han så på henne uten å stirre. Det var noe i måten han holdt koppen på, hvordan fingrene lukket seg rundt porselenet, som fikk henne til å bli mer oppmerksom.

«Du er ikke herfra,» sa hun plutselig.

Thomas lo lavt. «Hvordan kan du vite det?»

«Dialekten. Oslo?»

«Bingo. Jeg er her for jobb. Konsulent. Skal være her en uke til.» Han tok en slurk kaffe. «Og du? Bergenser?»

«Født og oppvokst. Jeg klarer ikke sove når det regner.»

«Da må du få lite søvn her.»

Hun lo, og det føltes godt. Naturlig. «Jeg har lært meg å like det. Regnet, mener jeg.»

De begynte å snakke. Små ting først. Jobben hans, jobben hennes. Hvorfor han likte Bergen, hvorfor hun aldri hadde flyttet. Ordene fløt lett mellom dem, og Emma merket hvordan hun lente seg nærmere, hvordan han gjorde det samme. Bordet mellom dem føltes plutselig som en barriere.

«Vil du sette deg her?» spurte Thomas, og nikket mot stolen ved siden av ham.

Emma nølte bare et sekund før hun reiste seg og flyttet over. Nå satt de ved samme bord, skuldrene nesten mot hverandre. Hun kunne lukte ham – noe rent, litt krydret. Aftershave kanskje, eller bare ham.

«Bedre,» sa han lavt, og blikket hans hvilte på ansiktet hennes.

«Ja,» hvisket hun.

Samtalen fortsatte, men nå var det noe annet i luften. En spenning. Emma merket hvordan han så på munnen hennes når hun snakket, hvordan blikket hans dvelte ved halsen hennes, kurven der skulderen begynte. Hun hadde på seg en enkel svart kjole, ikke spesielt utringet, men plutselig føltes den intime.

Thomas hevet hånden, lot fingrene gli lett over bordet mot hennes. «Er dette greit?»

«Ja,» sa Emma igjen, og la hånden sin i hans.

Berøringen var elektrisk. Hans tommelfinger strøk over knokene hennes, sakte, utforskende. Emma kjente varmen spre seg oppover armen, inn i brystet. Hjertet banket hardere.

«Jeg har aldri gjort dette før,» sa hun. «Møtt noen sånn. På en kafé. Midt på natten.»

«Jeg heller ikke.» Hans blikk var intenst nå, mørkere. «Men jeg vil gjerne fortsette å møte deg.»

De satt sånn en stund, hendene sammenvevd, øynene låst i hverandre. Så bøyde Thomas seg nærmere, så nær at hun kunne føle pusten hans mot kinnet.

«Jeg bor ti minutter herfra,» hvisket han. «Vil du komme med?»

Emma visste at hun burde tenke seg om. Men kroppen hennes hadde allerede bestemt seg. «Ja.»

De betalte raskt og gikk ut i den fuktige natten. Thomas tok hånden hennes igjen, og de gikk tett sammen gjennom de smale gatene. Regnet hadde begynt igjen, lett og fint, og Emma følte det mot ansiktet som små kalde kyss.

Hotellet lå ved Bryggen. De tok heisen opp i stillhet, men spenningen mellom dem var nesten fysisk. I korridoren stanset Thomas utenfor rommet sitt, tok fram nøkkelkortet, men vendte seg mot henne før han åpnet.

«Er du sikker?»

Emma svarte ved å legge hånden mot kinnet hans, kjenne skjeggstubben mot håndflaten. «Helt sikker.»

Døren gled opp, og de gikk inn. Rommet var enkelt men pent, med et stort vindu mot havnen. Thomas tente bare en liten lampe ved sengen, lot resten av rommet ligge i halvmørke.

Så snudde han seg mot henne, og denne gangen nølte han ikke. Hånden hans fant midjen hennes, den andre ansiktet, og han kysset henne. Dypt, langsomt, som om han ville smake hvert sekund. Emma svarte med samme intensitet, lot hendene gli opp i håret hans, trekke ham nærmere.

De beveget seg mot sengen uten å slippe taket i hverandre. Thomas kysset seg nedover halsen hennes, fant det ømme punktet like under øret, og Emma stønnet lavt. Hun kjente hendene hans på ryggen, hvordan de fant glidelåsen i kjolen, tok den sakte ned.

«Så vakker,» hvisket han mot huden hennes.

Emma trakk i skjorten hans, fikk knappene opp med skjelvende fingre. Hun ville føle huden hans mot sin. Skjorten falt til gulvet, og hun lot hendene gli over brystet hans, kjenne varmen, musklene under.

Thomas løftet henne forsiktig, la henne på sengen. Han så ned på henne et øyeblikk, blikket fylt av lyst og noe annet – noe mykt, nesten ømt. Så la han seg ved siden av henne, kysset henne igjen mens hendene utforsket.

Kjolen gled av, og Emma hjalp ham med resten av klærne sine. Han var mer forsiktig enn hun hadde forventet, tok seg tid, lot fingrene gli over huden hennes som om han lærte henne utenat. Over skuldrene, nedover armene, langs sidene.

«Du smaker godt,» hvisket han mot halsen hennes, og kysset seg nedover.

Emma lukket øynene, lot seg føres av følelsene. Hver berøring satte huden i brann. Hun kjente munnen hans mot brystet, hvordan tungen fant de ømme punktene, og kroppen hennes bøyde seg mot ham.

Hun fikk hendene ned til beltet hans, løsnet det, hjalp ham av med resten. Nå var det ingenting mellom dem, bare hud mot hud, varme mot varme. Thomas la seg over henne, støttet seg på albuene, så inn i øynene hennes.

«Er dette bra?» spurte han, stemmen lav og ru.

«Ja,» pustet Emma. «Mer enn bra.»

Han beveget seg langsomt, lyttet til kroppens signaler. Emma kjente hvordan alt i henne strammet seg, bygget seg opp. Hun holdt rundt ham, kjente ryggen hans under hendene, hvordan musklene beveget seg. Pusten hans mot øret, de små lydene han laget.

De fant en rytme sammen, langsom først, så mer intenst. Emma kjente seg selv nærme seg kanten, følelsen som bygget seg i magen, i låret, overalt. Thomas kysset henne dypt, svelget stønnene hennes.

«Emma,» hvisket han, og navnet hennes i munnen hans fikk henne til å gå over.

Orgasmen traff som en bølge, kraftig og langvarig. Hun klynget seg til ham, kjente hvordan han fulgte etter kort tid senere, kroppen stiv før han sank ned ved siden av henne.

De lå stille en stund, bare pusten som fylte rommet. Thomas trakk dynen over dem, trakk henne inn til seg. Emma la hodet mot brystet hans, kjente hjertet slå under øret.

«Bli,» sa han lavt. «I natt, i hvert fall.»

Emma smilte mot huden hans. «Jeg blir.»

Utenfor fortsatte regnet å falle, men inne var det varmt og trygt. To fremmede som hadde funnet noe i en nattåpen kafé. Kanskje bare for én natt, kanskje for lenger. Men akkurat nå var det mer enn nok.

Da Emma våknet neste morgen, lå Thomas fortsatt ved siden av henne. Sollyset sildret inn gjennom vinduet, malte striper over sengen. Han åpnet øynene, smilte søvnig.

«Morgen.»

«Morgen,» hvisket hun.

«Frokost?» spurte han.

Emma nikket, og han kysset henne mykt før han reiste seg. Mens han gikk mot dusjen, tok Emma opp telefonen. Hun hadde fem dager fri fra jobb. Kanskje kunne hun vise ham mer av Bergen. Kanskje kunne de få noen dager til sammen.

Kanskje var dette bare begynnelsen.