Regnet hamret mot vinduene da Marte tente den siste lykten. Strømmen hadde gått for en halvtime siden, og mørket krypet inn fra kantene av det lille hytterommet. Jostein stod ved peisen og stablet ved med sikre bevegelser, skuldrene brede under den fuktige fleecejakken.

“Det var vel ikke slik du så for deg helgen,” sa hun og prøvde å lyde lettere enn hun følte seg.

Han snudde seg og smilte skjevt. “Jeg hadde i hvert fall ikke planlagt å bli innestengt med deg.”

De hadde jobbet sammen i to år, alltid omgitt av andre kolleger, alltid profesjonelle. Denne turen skulle være et pusterom, en enkel fjellvandring med hele gjengen fra kontoret. Men så hadde de andre meldt avbud i siste liten, og Marte hadde ikke klart å la være å spørre om han fortsatt ville dra. De var begge 28 år, voksne mennesker som kunne håndtere en fjelltur sammen.

Eller det hadde hun trodd.

Varmen fra peisen

Flammene tok seg omsider, og Jostein reiste seg. Hans blikk hvilte på henne et øyeblikk for lenge. Marte kjente hvordan pulsen økte, hvordan luften i rommet plutselig føltes tykkere.

“Du burde ta av deg de våte klærne,” sa han lavt. “Du kommer til å bli syk.”

Hun så ned på seg selv. Genseren var gjennomvåt etter deres desperate løp til hytta gjennom skyllregnet. “Du også,” sa hun og møtte blikket hans.

Det var noe i måten han så på henne på. Noe hun hadde lagt merke til på kontoret av og til, i et glimt over kaffemaskinen eller i møterom, men som hun alltid hadde fortrengt. Nå, alene i det flakkende lyset, kunne hun ikke lenger late som ingenting.

Jostein trakk av seg jakken, deretter genseren. Kroppen hans var fastere enn hun hadde forestilt seg, med brede skuldre og en mage som fortalte om timer på treningssenteret. Hun svelget og vendte seg bort for å finne tørre klær i sekken sin.

“Marte.”

Stemmen hans fikk henne til å fryse midt i bevegelsen.

Øyeblikket som endret alt

“Jeg har tenkt på deg,” sa han stille. “Lenger enn jeg vil innrømme.”

Hun snudde seg sakte. Han sto bare to meter unna, i bare boxer og den våte buksen. Peislyset danset over huden hans.

“Jostein…”

“Si det hvis du ikke vil,” sa han og tok et skritt nærmere. “Si det nå, så glemmer vi dette. Vi kan late som om jeg aldri sa noe.”

Men Marte sa ingenting. I stedet tok hun selv et skritt frem, og så et til, inntil hun kunne føle varmen fra kroppen hans mot sin egen.

“Jeg har også tenkt på deg,” hvisket hun.

Hans hender fant veien til ansiktet hennes, varme og litt ru mot kinnene. Han ventet, lot henne komme den siste biten, og da leppene deres møttes var det som om noe eksploderte i rommet mellom dem.

Kysset var sultent, desperat, som om de begge hadde holdt tilbake i månedsvis. Hans hender fant veien under den våte genseren hennes, huden mot hud, og hun hørte seg selv puste hans navn mot munnen hans.

Hud mot hud

De fant veien til den eneste sengen i hytta, en smal køye med ullteppe som luktet av lavendel og fjell. Jostein la henne forsiktig ned, og i det flakkende lyset fra peisen så hun øynene hans, mørke av begjær men også noe annet – omsorg.

“Er du sikker?” spurte han, stemmen ru.

“Ja,” svarte hun og trakk ham ned mot seg. “Helt sikker.”

Klærne forsvant mellom ivrige hender og lave latter. Det var noe befriende i det, noe ekte. Ikke planlagt, ikke perfekt, bare to mennesker som endelig ga etter for noe de hadde ønsket lenge.

Hans munn fant halsen hennes, skuldrene, og hun buet seg mot ham med et stønn. Hendene hennes utforsket ryggen hans, følte musklene bevege seg under huden, og hun undret seg over hvordan noe kunne føles så riktig.

“Du er vakker,” hvisket han mot huden hennes, og måten han sa det på fikk det til å føles sant.

Stormen utenfor

Regnet fortsatte å hamre mot taket mens de utforsket hverandre med hender og munn. Jostein var øm på en måte hun ikke hadde forventet, oppmerksom på hver reaksjon, hver pusting. Da han endelig bevegde seg inn i henne, holdt de øyekontakt, og Marte følte noe skifte dypt inne i seg.

Dette var ikke bare sex. Dette var noe mer.

De beveget seg sammen i en rytme som føltes eldgammel og helt ny på samme tid. Hans pust mot øret hennes, hendene hennes i håret hans, og den gradvise bygningen av noe som truet med å rive henne fra hverandre på den beste måten.

Da hun kom, var det med navnet hans på leppene og neglene gravd inn i skuldrene hans. Han fulgte kort etter, ansiktet begravet mot halsen hennes, og for et langt øyeblikk eksisterte ingenting annet enn dem to og varmen mellom deres kropper.

Etterpå

De lå sammenfiltret under ulltepper, lyden av regn og knitrende ved den eneste lyden. Jostein strøk håret bort fra ansiktet hennes med varme fingre.

“Hva gjør vi når vi kommer tilbake?” spurte hun lavt.

“Vi finner ut av det,” sa han og kysset pannen hennes. “Sammen.”

Marte smilte mot brystet hans. Utenfor raste stormen videre, men inne i den lille hytta var det varmt. Og for første gang på lenge følte hun seg helt på rett plass.

“Det kommer til å bli komplisert,” sa hun.

“Det beste er alltid litt komplisert,” svarte han og trakk henne tettere inntil seg.

Hun lukket øynene og lot seg synke inn i varmen fra ham, fra peisen, fra øyeblikket. Regnet kunne vare så lenge det ville. Hun hadde ingen hastverk med å dra noen steder.