Emma kjente gresset kile mot føttene mens hun gikk nedover stien mot vannet. Klokken var nesten ti, men junihimmelen holdt fortsatt på den siste svake blåtonen før mørket. Luften var tykk og varm, nesten klebrig mot huden hennes. Hun hadde på seg en lett sommerkjole som beveget seg rundt lårene hennes med hvert skritt.

Hun så ham før han la merke til henne. Joakim sto ved vannkanten med ryggen til, hendene i lommene på shortsen. De hadde kjent hverandre i årevis gjennom felles venner, men det var først i sommer tiltrekningen hadde blitt umulig å ignorere. Små berøringer som varte litt for lenge. Blikk som sa mer enn ord.

«Du kom,» sa han da han hørte skrittene hennes. Stemmen hans var lav, nesten overrasket.

«Jeg sa jeg skulle,» svarte Emma og stoppet ved siden av ham. Hun kunne kjenne varmen fra kroppen hans, selv med avstanden mellom dem.

«Jeg var ikke sikker.» Han snudde seg og møtte blikket hennes. I det svake lyset kunne hun se at pupillene hans var store, mørke. «Vi har snakket om dette lenge, men…»

«Men nå er jeg her.» Emma tok et skritt nærmere. Hjertet banket hardt i brystet. «Og du er her.»

Joakim nikket sakte. «Er du sikker på at du vil dette, Emma? For hvis vi begynner, så…»

«Jeg er 28 år gammel,» avbrøt hun ham mykt. «Og jeg har aldri vært mer sikker på noe.»

Han løftet hånden og la den mot kinnet hennes. Berøringen var så forsiktig at hun nesten ikke kjente den først, men så strøk tommelen hans langs underkjeven hennes og hun lot øynene falle igjen for et øyeblikk.

«Jeg har tenkt på dette hver eneste dag siden midsommeraften,» hvisket han. «På hvordan huden din ville føles. På hvordan du ville smake.»

Emma åpnet øynene og så rett på ham. «Så hvorfor venter du?»

Det var alt som skulle til. Joakim trakk henne inntil seg og munnen hans fant hennes i et kyss som var både forsiktig og desperat på samme tid. Emma slo armene rundt nakken hans og lot kroppen presse seg mot hans. Hun kunne kjenne hvert eneste punkt hvor de møttes – brystet hennes mot brystkassen hans, magen mot magen, lårene som fløt sammen.

Hendene hans beveget seg ned langs ryggen hennes, utforskende og varme gjennom det tynne stoffet i kjolen. Han kysset seg langs kjeven hennes, ned til halsen, og Emma kastet hodet bakover med et sukk. Pusten hans var varm mot huden.

«Pledd,» klarte hun å si. «Jeg… jeg tok med et pledd.»

Joakim løftet hodet og så på henne med øyne som var nesten svarte av lyst. «Hvor?»

«Ved trærne.» Hun nikket mot skogkanten noen meter unna. «Der det er mer privat.»

Han tok hånden hennes og lot henne lede ham dit. Gresset var høyere her, og trærne skapte en naturlig ly fra stien. Emma plukket opp posen hun hadde lagt fra seg og brettet ut det store pleddet på bakken. Da hun reiste seg igjen, sto Joakim rett bak henne.

Hendene hans la seg på hoftene hennes, og hun lente seg tilbake mot ham. Hun kunne kjenne hvor mye han ønsket henne, og følelsen sendte en bølge av varme gjennom kroppen hennes. Han kysset nakken hennes, skuldrene, og fingrene hans fant glidelåsen på siden av kjolen.

«Kan jeg?» spurte han lavt mot øret hennes.

«Ja,» pustet hun. «Ja, Joakim.»

Han dro glidelåsen ned langsomt, og Emma kjente hvordan luften traff huden hennes etter hvert som stoffet løsnet. Kjolen falt til bakken, og hun sto i bare trusa og BHen. For et øyeblikk følte hun seg naken under blikket hans, sårbar, men så snudde hun seg og så øynene hans.

«Du er så vakker,» sa han, og måten han sa det på – som om det smertet ham – fikk henne til å føle seg som det vakreste som fantes.

Emma grep i kanten av t-skjorten hans og trakk den over hodet på ham. Huden hans var varm og glatt under hendene hennes. Hun lot fingrene utforske brystet hans, magen, og kjente hvordan musklene spente seg under berøringen.

De sank ned på pleddet sammen, kropp mot kropp. Joakims vekt over henne føltes riktig, som om hun hadde ventet på nettopp denne følelsen hele livet. Han kysset henne dypt mens hendene hans beveget seg over kroppen hennes – langs ribbeina, over hoftene, ned langs lårene og opp igjen.

Emma bøyde ryggen da fingrene hans fant kanten av trusen hennes. Han stoppet og så på henne, en stille spørsmål i blikket.

«Ikke stopp,» hvisket hun. «Vær så snill, ikke stopp.»

Han smilte – et varmt, ømt smil – og kysset henne igjen mens hånden hans beveget seg videre. Emma grep i skuldrene hans da han berørte henne akkurat der hun ønsket det mest. Pusten hennes ble raskere, og hun kjente hvordan kroppen reagerte på hver bevegelse av fingrene hans.

«Joakim,» stønnet hun mot munnen hans. «Jeg vil… jeg trenger…»

«Jeg vet,» hvisket han. «Jeg vet hva du trenger.»

Han tok seg tid, bygget henne opp med tålmodige, presise bevegelser til hun skalv under ham. Emma grep i håret hans, i ryggen hans, desperat etter noe å holde seg fast i mens bølgene av lyst bygget seg opp.

«Se på meg,» sa han, og hun åpnet øynene og møtte blikket hans. «Jeg vil se deg.»

Det var den intimitet i det – å bli sett sånn, fullstendig åpen og sårbar – som presset henne over kanten. Emma kom med et langtrukket stønn, kroppen bøyde seg og skalv, og hele tiden holdt han blikket hennes, så henne gjennom alt.

Da skalvingen dabbet av, kysset han henne forsiktig på pannen, på kinnene, på munnen. Emma trakk ham nærmere, ville føle vekten av ham.

«Ta av deg resten,» hvisket hun. «Jeg vil føle deg. Helt.»

Joakim reiste seg på knærne og trakk av seg shortsen og underbuksen. Emma nøt synet av ham i det svake lyset – kroppen hans var pen, maskulin, og måten han så på henne mens hun selv trakk av seg de siste plaggene, fikk henne til å føle seg både mektig og ønsket.

Han la seg over henne igjen, og denne gangen var det ingenting mellom dem. Hud mot hud, varme mot varme. Emma slo bena rundt hoftene hans og trakk ham nærmere.

«Har du…?» begynte hun.

«Ja.» Han strakte seg etter shortsen sin og fant en kondom i lommen. «Jeg håpet… jeg ville være forberedt.»

Hun smilte og kysset ham mens han tok den på. Så posisjonerte han seg, og med ett forsiktig støt var han inni henne. De stoppet begge opp, øynene låst i hverandres, og bare pustet sammen.

«Gud, Emma,» stønnet han. «Du føles…»

«Beveg deg,» ba hun. «Vær så snill, beveg deg.»

Han begynte å bevege seg i langsomme, dype støt som fikk henne til å klamre seg til ham. Emma møtte hver bevegelse, fant rytmen hans og fulgte den. Hendene hans var overalt – i håret hennes, langs ansiktet, ned til brystene som han kjærtegnet og kysset til hun stønnet høyt.

De fant en intensitet som bygget seg sakte, som bølger som vokste for hver runde. Joakim kysset henne dypt mens han beveget seg raskere, hardere, og Emma kjente hvordan spenningen bygget seg opp igjen.

«Jeg er så nær,» klarte hun å si. «Joakim, jeg…»

«Jeg også.» Pusten hans var tung mot øret hennes. «Kom med meg. Vær så snill, kom med meg.»

Han skjøv hånden mellom dem og berørte henne der hun trengte det, og det var nok. Emma kom for andre gang, enda hardere enn første, og hun kjente hvordan kroppen hans stivnet over henne idet han fulgte etter med et dypt stønn mot nakken hennes.

De lå stille etterpå, fortsatt sammenfiltret, mens pusten sakte roet seg. Joakim løftet hodet og så på henne, og det Emma så i øynene hans var ikke bare tilfredsstillelse, men noe dypere. Noe som lignet på ærbødighet.

«Det der,» sa han stille, «var…»

«Ja,» smilte Emma og strøk håret hans vekk fra pannen. «Det var.»

Han rullet av henne, men trakk henne med seg så hun lå inntil ham med hodet på brystet hans. Hun kunne høre hjertet hans banke, fortsatt raskt men roligere for hvert sekund.

«Hva skjer nå?» spurte hun etter en stund.

Joakim strøk henne over ryggen i lange, beroligende bevegelser. «Nå? Nå ligger vi her under stjernene og nyter denne perfekte kvelden. Og i morgen…»

«I morgen?»

«I morgen begynner vi på resten av sommeren. Sammen.» Han kysset toppen av hodet hennes. «Hvis det er det du vil.»

Emma smilte mot huden hans. «Det er akkurat det jeg vil.»

De lå der lenge, omfavnet av varmen og stillheten ved vannet. Og da de til slutt kledde på seg igjen og gikk tilbake sammen, hånd i hånd, visste Emma at denne natten hadde endret alt. Ikke bare mellom dem, men i henne selv. Hun hadde tatt det hun ønsket, og det føltes som den mest befriende følelsen i verden.

Sommeren var fortsatt ung, og natten hadde bare så vidt begynt.